Dere aner ikke hvor lettet jeg er!

I begynnelsen av forrige uke lånte jeg med meg Lea hjem fra Sjusjøen. En sosial og omgjengelig hund, som jeg kanskje kunne bruke som en av to lederhunder i hundespannet jeg skal kjøre med. Hun skulle bo hos oss en liten stund, bli kjent med meg og trene sammen med meg, Tyra og Trym. 

Lea syntes det var veldig uvant å bli tatt ut av flokken og var ganske skvetten og urolig her hos oss på Jessheim. Ikke uventet og veldig forståelig, men når selen kom på, og vi var ute og løp eller syklet, ble Lea seg selv lik og trakk som et uvær. 

Men torsdag morgen skvatt Lea såpass kraftig av ytterdøren som blåste igjen at hun slet karabinkroken som var festet til kjettingen på hundehuset. Det ble starten på noen av de verste dagene jeg har hatt på lenge. For det var ikke bare det at Lea var på rømmen, engstelig og forvirret, men jeg hadde også «mistet» en hund som ikke var min. 

Til tross for at Leif Tore og Ida, har gjentatt flere ganger over de siste dagene at sånt kan skje alle og at jeg på ingen måte kunne klandre meg selv… så var det jo akkurat det jeg gjorde. Dermed har jeg har jeg nesten ikke sovet siden torsdag, og stort sett vært ute og lett. Jeg har sett Lea flere ganger de siste fire dagene, men hun har aldri kommet nærme nok til at jeg har fått tak i henne. Vi har kjørt i vogn trukket av hundene fra spannet hennes, og syklet rundt omkring med hunder hun kjenner godt hjemmefra Sjusjøen.

Det har i midlertid ikke ført til at vi har fått tak i henne. Før nå i morges! Det siste døgnet har hun vært observert av flere personer, så vi var rimelig sikre på at hun oppholdt seg på det samme stedet. I morges kom Leif Tore og slapp løs flokken hennes akkurat her… og da! Da kom Lea løpende, og på et blunk var Lea seg selv. Helt i balanse og snuste og logret, fikk kos og omsorg, og var den samme gode gamle, sosiale og glade hunden fra Sjusjøen. 

Dere aner ikke hvor lettet jeg er!! Jeg kjenner meg 1000 kilo lettere og kunne endelig puste med magen. I natt skal jeg sove!! Og ikke minst være sammen med ungene, som nesten ikke har sett meg de siste dagene!! 

Sist, men IKKE minst. TUSEN TAKK til alle som har bidratt. Til alle som har meldt inn observasjoner, lett, sendt meldinger og fulgt med. Dere er ♥♥♥♥!!! Og takk til verdens beste naboer. Spesielt Trond og Sølje som har lett sammen med meg både dag og natt. Cecilie som har vasket hus og passet unger. Dere er enestående, og må aldri flytte! Takk til Nitrogruppen og Rømlingen. Dere har vært til stor hjelp!! 

Og Ida og Leif Tore. Takk for at dere har gjort så godt dere har kunnet med å prøve å få meg til å ikke ha dårlig samvittighet!!