«Fytti katta jeg passer ikke til å være mamma. Dette fikser jeg ikke!»
Det var det jeg tenkte i dag morges etter at jeg hadde avlevert sistemann i barnehagen.
Jeg er alene hjemme med alle tre, Morten er i Bergen for å spille kamp, og i dag var det fullstendig texas fra vi sto opp til alle var avlevert.
Alt ble feil, og jeg bidro utelukkende til å gjøre vondt verre. Den eneste voksne personen, den som egentlig skal holde hodet kaldt når det koker, mistet det ved litt for mange anledninger.
Nå skal det sies at ungene var spesielt lite samarbeidsvillige i dag, og det ble ikke bedre av at jeg hadde utsatt Sokrates sine lekser til i morges. Heller ikke at det skulle pakkes til både skøytedag på SFO og til fotballtrening som skal skje rett etter skolen.
Tomme for brød var vi også. Dermed ble det å kaste bort tid på å begynne å steke rundstykker midt opp i alt.
Hodet var allerede på god veg til å koke over, og da en viss liten fyr bestemte seg for å ikke ville kle på seg… klikket jeg. Da den samme fyren gikk i vranglås fordi jeg la brunostskivene feil veg på rundstykket… klikket jeg igjen, og da et annet litt større menneske, for andre gang, brøt regelen «ingen mobil på morgenen», klikket jeg enda litt mer.
Men verst ble det på vei ut i bilen. Da bestemte «Malcolm i midten» seg nemlig for å gå til skolen, fordi han ikke orket å høre på vrælingen til han som akkurat da sto i bro i bilsetet sitt og nektet å bli tatt på sele. Fordi han er stor gutt. Han vil sitte uten babysete. Sitte på pute. Sånn som den broren som akkurat da var i ferd med å forlate oss til fots!
Og vet dere hva den voksne gjør da? Jeg veksler mellom å skrike etter Sokrates at han skal snu, samtidig som jeg roper til Milano at han absolutt ikke er stor gutt. At han er en baby!! Noe som bare gjør han enda mer forbanna, samtidig som Sokrates fortsatt ikke har snudd.
Lang historie kort. Filippa syklet av gårde. Pottesur for at jeg var så grinete. Sokrates kom til skolen et sekund før det ringte inn. Aner ikke hva han fikk med seg av remedier til slutt. Håper i alle fall at det var skøyter i en av de to baggene som hang over skuldrene hans i tillegg til sekken. Milano ble levert i barnehagen med ansiktet innsmurt i en blanding av syltetøy, snørr og tårer.
Noen ganger er man rett og slett ikke på høyde med situasjonen, så nå sitter jeg på et vidunderlig stille hjemmekontor og er etterpåklok. Jeg har fundert meg frem til at denne morgenen kunne gått veldig mye bedre med en litt mer pedagogisk og muligens litt mindre barnslig tilnærming fra min side.
Ny sjanse i morgen heldigvis! 😉