Archives for oktober 2020

Kjære folk. I dag sitter det en ekstremt lykkelig Jørgine bak skjermen og klimprer på tastaturet, for i går skjedde det nemlig noe som jeg ikke trodde kom til å skje!! Man kan nok si at jeg nesten hadde mistet håpet.

Jeg jo har prøvd å overtale Morten til å kjøpe oss hund i lang, lang tid. Jeg har mast og mast. Ungene har mast, og jeg har mast enda litt til, men han har vært knallhard. Vi har fått NEI hver gang, han har stått på sitt, og ment at det ikke passer. At det blir for mye, og at vi alle fall skal prøve å få oss et barn til før vi eventuelt skulle vurdere å skaffe oss hund.

Men så, i går… da skjedde det ting…

Mens Morten var på trening fikk jeg en DM på Instagram fra ei jente fra Tomrefjorden. Hun sendte meg bilder av en nydelig Husky på fem år som hun og mannen, med tungt hjertet, vurderte å omplassere. Hun skrev videre at det var en ordentlig koseklump. En fyr som både ville ligge sammenkveilet med ungene hennes på stuegulvet og som også kunne løpe til krampa tok han.

En ordentlig aktiv fyr, med godt lynne og en forkjærlighet for barn med andre ord. En fyr som de den siste tiden ikke hadde fått den aktiviteten og mosjonen en slik hund krever.

Hun hadde sett storyene mine med mine inderlige ønsker om hund, og sa at om Morten skulle endre mening, så trodde hun at Trym ville trives hos oss.

Det trodde selvfølgelig jeg også og ti minutter senere ringte vi hverandre for mer hundeprat. Noe som gjorde meg enda mer overbevist om at denne hunden var ment for vår familie.

Så da gjensto det bare å overtale Morten.

Jeg begynte med å vise han bilder. Fortalte deretter alt Hege hadde sagt om Trym og rasen generelt. Fabulerte om skiturer med trekkhund, hundegård på hytta, en som kunne passe på oss her hjemme når han spiller bortekamp eller reiser på treningsleir. En turkamerat og løpekompis.

Så gråt jeg litt mens jeg la ut om alle schæfere vi har vokst opp med. Hvor stort savnet etter hund er og hvor vanvittig glad jeg hadde blitt om dette firbeinte familiemedlemmet kunne bli vårt!

Dere har sikkert skjønt det allerede, men han sa altså JA!!!! Skjønner dere det eller?? Han sa JA!!

Så hva skjedde da? Jo, da tenkte jeg bare at nå må det handles raskt. Vi måtte få den bikkja i hus før han ombestemte seg. Derfor ringte jeg «mammaen» til Trym å spurte om vi fikk komme allerede samme dag. Det fikk vi, så 30 minutter senere satt Morten, Filippa og jeg i bilen på vei til Tomrefjord.

Det er seks timer i bil forresten. En vei!!

Vi kom frem 23:30, ble forelsket, gråt litt da de fine eierne skulle si hade til «babyen sin», satt oss i bilen og returnerte til Jessheim.

Her ventet Josefine, verdens beste nanna, med guttene som var klare for skole og barnehage.

Filippa og Sokrates syklet, Trym og jeg løp ved siden av.

På et tidspunkt snudde Sokrates seg mot meg å sa: «Mamma, er dette en drøm?» Og jeg skjønner akkurat hva han mente, for det føles nesten litt sånn♥

Når det er sagt, så er dette en hund på fem år. Han har vokst opp et helt annet sted og er vant til sin flokk i Tomrefjord. Derfor var det viktig både for oss og for eierne at om dette skulle vise seg å ikke funke, så kan han få komme tilbake til Tomrefjord.

Slik burde det være med alle omplasseringshunder, for det er jo ikke sagt at kjemien alltid stemmer, men så langt kan jeg ikke skjønne annet enn at dette kommer til å gå kjempebra!

Burde egentlig prøve å sove bittelitt. Har tross alt døgnet for å få dette mirakelet til å gå i oppfyllelse! Men egentlig har jeg bare lyst å gå ut igjen å løpe mer med han fyren her♥

Jørgine