Aldri gå fra meg. Da dør jeg!

I dagens episode av Funkyfam arrangeres det overraskelsesbursdag for Morten! Vi rakk faktisk akkurat å feire godgutten sin trettiårsdag før Korona brøyt ut! 

Sykt koselig episode spør du meg, den må dere se, og når jeg så den kom jeg på at jeg fortsatt hadde hele bursdagstalen på mobilen! Deler den jeg… i tilfelle noen har lyst å høre kjærlighetsærklæringen min til Morten i sin helhet! 

Fra Jørgine til Morten♥

I bryllupet vårt holdt du en helt nydelig tale. Du fikk alle til å gråte. Selv på Youtube (der er der den forresten). 

Min bryllupstale var det ingen som gråt av. Uten om meg selv, og innholdet ble derfor uforståelig for de fleste. Utenom kanskje mamma, som har blitt dreven på å tyde hulking og prating etter mange år med en overfølsom datter.

Jeg vil si at jeg holdt en like uforståelig tale som tvillingene. Enda de gråt ikke. De var bare dårlig forberedt, fulle og valgte å holde talen på to språk. Norsk og italiensk. Som ingen av dem snakker flytende.

Men poenget er i alle fall at jeg ikke fikk muligheten til å vrenge hele innsiden min ut foran familie og venner. Så jeg benytter anledning nå.

Mine første tanker om deg Morten var at du var en litt enkel fotballspiller. Usannsynlig kjekk, men ganske tett i pappen. I din første Tinder melding til meg skrev du «Hvor er du?». Ingen ting annet. Ikke engang en smiley.

Var det humor. Var du psykopat?

Verken jeg eller Iselin, som hjalp meg å analysere deg, skjønte helt hvor dette bar. Og da neste melding tikket inn. «Skal vi bade?» begynte jeg å lure på om du egentlig bare var et barn.

Men du var kjekk. Og jeg var tross alt ikke ut etter noe seriøst uansett. Så jeg ble med deg på date. Vi badet ikke vel og merke, men vi gikk på et sted du bestemte på Løkka.

Selv om jeg tidlig så for meg at det kom til å bli klining i løpet av kvelden følte jeg det var prematurt å melde min skalldyrallergi da du bestilte scampi.

For klining ble det. Fra Grünerløkka og helt hjem til leiligheten min på Torshov. Og allergisk reaksjon ble det også. I hele ansiktet, i ørene, på nakken, og selvsagt på innsiden av hele munnen.

På vår andre date badet vi på Huk, fortsatte der vi slapp og klinte videre i vannet bak noen steiner. På et tidspunkt måtte jeg på din oppfordring kikke inn i nesen din. Du lurte på om det var mye snørr der. For du hadde høy snørrproduksjon. Dine ord.

Etter å ha bekreftet at du hadde relativt store mengder snørr i nesen, blåste du det ut i vannet, og virket helt uberørt av den store klysa som fløyt mellom oss.

Utradisjonell oppførsel på date nummer to. Og slik fortsatte det.

For du gjorde deg virkelig ikke til. Klødde deg på ballene, pirket deg i nesa og gjorde ingen som helst forsøk på å fremstille deg selv i et godt lys. Sa alt du tenkte. Spilte ingen spill. Spanderte ikke. Bæsjet og prompet så det ristet i gulvet på din første overnatting hos meg. La igjen tingene dine uten å spørre og var tydelig på at du ville vi skulle treffes hver eneste dag.

Du gjorde i bunn og grunn ingen av de tingene andre gjør når de dater, og jeg begynte å tenke at du kanskje ikke var en dum fotballgutt fra Lillehammer allikevel. Du var bare rar. Rar, annerledes og blottet for behov for å hevde deg eller opprettholde en viss makt eller kontroll i forholdet.

Og jammen funket det ikke. For jeg har aldri vært så på knærne etter noen før. Og det er jeg enda.

Morten. Du er et av de mest inkluderende, rauseste og minst egoistiske menneskene jeg vet om.

Aldri har du klandret meg for all bagasjen jeg hadde med meg inn i forholdet. Alle de fikse ideene, kontrollbehovet mitt, redslene mine eller alle testene du måtte gjennom for å overbevise meg om at jeg kunne stole på deg.

Barnebagasjen min har du omfavnet med åpne armer fra dag en. Aldri vært tvilende, unnvikende eller vanskelig å lese. Du kjempet hardt og målrettet for å få Filippa til å legge ned garden sin. Og med Sokrates var det ingen sak. Dere snakket samme språk fra første stund. Han 2,5 år, du 26.

Om noen uker er du tretti og til sommeren har vi kjent hverandre i fem år.

Du er pappa og bonuspappa og du har klart å aldri gjøre forskjell mellom de to rollene. Jeg vet til og med du ikke har behøvd å anstrenge deg og jeg har aldri tvilt på at bekymringene, kjærligheten og hva du er villig til å ofre for hver enkelt av barna er akkurat den samme.

For det beundrer jeg deg mer enn du aner.

Jeg beundrer deg også for at du klarer å være så lykkelig med meg. Og jeg tror deg når du sier at du ikke hadde endret en eneste ting ved meg. Men hvordan er det egentlig mulig?

Du får aldri fred fra meg.

Jeg setter meg på fanget ditt når du bæsjer, jeg vil vite alt du tenker,jeg ringer deg seks ganger mens du er på trening for å høre om du kommer hjem snart enda jeg vet at du alltid ringer når du er ferdig.

Jeg vekker deg om natta om jeg kommer på noe vi må prate om eller jeg har fått en god idé. Jeg blander meg i alt…hvor mye dopapir du bruker og til og med fotballen som både jeg og du vet at jeg ikke har peiling på. Jeg kryssforhører deg etter hver bottur for å finne ut om du har vært utro.

Jeg må trøstes når vi har det så bra at jeg blir redd for at det er for godt til å være sant.

Så ja. Det virker krevende å være deg. Og det er jo ikke bare meg heller. Du fikk en ganske krevende gjeng med søsken og foreldre med på kjøpet.

Men du er standhaftig, tålmodig og klok. Du har høy arbeidsmoral og jobber like hardt i fotballen som på hjemmebane. 

Takk for at du bretter opp armene i hverdagen og aldri går lei av å være han fyren som må tåle mye.

Jeg kommer sikkert ikke til å forandre meg med årene heller, men jeg lover å alltid fortsette å elske deg like høyt som nå. Og alltid ha så lyst å være med deg at jeg oppsøker deg når du driter, for å slå av en prat.

Gratulerer med dagen som kommer verdens fineste Morten.

Aldri gå fra meg. Da dør jeg!

Sånn… det var det♥