I går, i tredje episode av Funkyfam, var vi i Rwanda. Mamma, Filippa og jeg.
Jeg delte en del på bloggen i februar, underveis på turen, men denne, og neste episode gir et mye større innblikk i hva vi faktisk opplevde. Det var tøft, emosjonelt og samtidig veldig, veldig fint. Mange følelser på en gang og mye å fordøye.
Når jeg ser episoden nå, kjenner jeg at jeg blir ufattelig stolt over den lille, store elveåringen min.
Imponert over hvordan hun møter «verden». Noe som absolutt ikke er unikt for Filippa, men det er noe med barn og deres innstilling til omgivelsene. Hvordan de møter andre mennesker. Og dette gjelder like mye barna vi møtte i landsbyen. Deres mottakelse og den tilliten de viste oss.
Filippa og barna i landsbyen vi besøkte har ikke et felles språk. Mens Filippa har gått på barnehage og skole, har disse barna passet småsøsken og jobbet med foreldrene de få gangene det finnes arbeid på markene.
Barna i landsbyen har en livserfaring mine barn vanskelig kan forestille seg. De har kunnskap om sult og sykdom, samtidig som de mangler alle de privilegiene mitt barn fikk i fødselsgave. Alt det hun kan og vet som de kanskje aldri skal få oppleve, eie eller lære.
Man skulle kanskje tro at disse enorme forskjellene skulle være en begrensning på en eller annen måte, men slik ble det ikke.
Barns medfødte trang til lek, den instinktive empatien, nysgjerrigheten, behovet for å le, for å få en god klem, et smil eller et blikk er universell. Ingen trenger tolk til sånt, og det var også alt som skulle til.
Tror kanskje det er derfor Filippa først og fremst så det fine i møtet med barna i landsbyen. Fordi alt som var ulikt, ikke var så nøye akkurat der og da.
Hun sier selv at hun syns det er fælt at noen barn skal ha så lite og at andre, som hun selv, har så mye, mye mer enn de trenger, men at leken og gleden var det som ble den største opplevelsen.
Så der satt jeg, foran tv èn og så på min lille Filippa som organiserte leker, deltok i konkurranser, hoppet, løftet, klemte, trøstet, og gestikulerte. Jeg så henne og alle ungene i landsbyen som med ekte glede og en stor og fin og varm respekt for hverandre, glede seg over det felleskapet de hadde skapt i det øyeblikket de møttes.
Jeg vet det er en klisje`, men jeg tror vi har mye å lære av barn. Og så har vi en jobb å gjøre når det kommer til hva vi forteller dem og hvordan vi gjør det, for alle barn er like. Det er verden som er urettferdig, og det kan vi faktisk gjøre noe med.
Håper at dere ser gårsdagens episode (og den som kommer på mandag) og at noen kanskje til og med får lyst til å bli Planfadder for et barn, ett eller annet sted i verden.
Jørgine♥
Jeg så på gårsdagens episode og ble på ekte imponert og rørt over den flotte datteren din! Den varmen hun viste var overveldende!
Det er fin å miner de har hjelp dem
For en usedvanlig flott datter du har!!❤️
Det var en veldig fin episode! Jeg lurer på om du vet noe av hva dine donasjoner har gått til? Ønsker å være planfadder, men vil først vite om pengene går til reelle formål.
En ting til, jeg lurer på om du tjener noe på denne reklamen? Det er ikke for at jeg mener det er galt, men ønsker å vite det for ordens skyld. Synes du gjør et bra arbeid med promoteringen😊
Så hyggelig å høre <3 Om du trykker på denne lenken ser du eksakt hvordan pengene som kommer inn fra Planfaddere, og givere ,administreres :) https://www.plan-norge.no/om-plan/pengebruk
Angående spørsmålet ditt om dette er reklame, så er svaret nei. Dette er ikke betalt 🙂
Takk for svar <3
Hei Jørgine 🙂
Må første få si jeg har følget reisen i årevis og heiet på deg innen alt. Du er bare helt sykt RÅ på alle måter. Jeg er utrolig lite flink til å legge igjen en kommentar. Det er liksom så lettvint å klikke innom bloggen, skrolle og lese litt og det samme innen andre sosiale plattformer. Jeg følger deg og din familie på alle mulige plasser, da jeg syns dere er en ordentlig fin og morsom familie. Men etter gårsdagen episode måtte jeg få fingrene mine ut å skrive en melding til deg. For fytti grisen for ei herlig jente du har. Filippa er jo bra helt utrolig nydelig menneske. Jeg ble ekte imponert over hennes måte å tilnærme seg barna i Rwanda på. Hadde jeg vært 11 år og fått vært med på en sånn reise hadde jeg nok vært veldig sjenert. Men hu var så naturlig, rolig, tålmodig og ekte. Skikkelig fint tv øyeblikk. Så ut som en helt spesiell opplevelse for dere alle. Jeg var med FORUT for 3 år siden til India og vet hvor sterkt det kan være å se elendighet og fattigdom på så nært hold. Trur alle kunne hatt godt av å kjenne det litt på kroppen, for verden gitt! Den er urettferdig.
Uansett jeg digger deg og familien din. Heier på dere.
KLEM fra Katrine 🙂
Takk for at dere delte dette med oss<3 Kan jeg bare spørre hvorfor dere ikke kjøpte en sykkel til familien?
Vi kjøpte en sykkel til familien <3
Hei Jørgine😊
For en nydelig jente du har. Hun var bare utrolig reflektert og nydelig med barna der nede. Du har all grunn til å være stolt av henne🥰
Vil også si at episoden gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er som du sier, helt meningsløst og vanskelig å holde tårene tilbake. Gikk rett inn på plan og ble planfadder etter denne episoden. Man trenger å få litt perspektiv på livet, og vi som kan bidra bør gjøre det. Vi er så altfor heldige her i Norge.
Her er heldigvis mine barn mette. Alle barn skal være det. Jeg selv har ikke spist annet enn noen mariekjeks daglig de siste 3 ukene for at det skal være mulig.