Vi er med fra Jessheim

Jeg har tenkt mye på det som har blitt sagt og skrevet i forbindelse med demonstrasjonene etter drapet på George Floyd i USA. Som jeg har skrevet tidligere så mener mange mye om hva som er en riktig reaksjon på både denne aktuelle hendelsen, og rasediskriminering generelt, og jeg står fortsatt for det jeg har sagt. At hvordan en ytrer seg mot urett og diskriminering må være opp til hver enkelt. Det viktigste er at en faktisk gjør det, og at vi støtter hverandre mot et felles mål og anerkjenner de uttrykksmåtene som kommer frem.

Mange har etterlyst et engasjement ut over den umiddelbare reaksjonen som mange hadde da de gikk opp for oss hva som virkelig hadde skjedd. At et menneske døde fordi det ikke var hvitt.

Jeg visste at det er mer rasediskriminering i USA enn i Norge. Jeg har alltid visst at vi har en lang veg å gå før alle «farger» blir likestilte i Norge også. Jeg vet at fordommer lever i beste velgående både hos oss og i andre land, men jeg har aldri forstått hvor inngrodd fordommene er og hvor fryktelig det kan være å være farget i USA. 

Drapet på George Floyd ble en vekker for meg og ganske mange andre også tror jeg. Vi må bli mer aktive, mer årvåkne og mer bevisste i kampen mot rasisme. 

Jeg leste et intervju med Ola Kamara på nrk.no. Han er norsk landslagspiller i fotball og nå bosatt i USA. Han er halvt sierraleonsk og forteller at han har måttet lære hvordan han skal forholde seg om han blir stoppet av politiet og at det faktisk er et spørsmål om liv eller død.

Tenk om hans barn kunne vokse opp uten å bli diskriminerte, forskjellsbehandlet og stigmatisert? Tenk visst jeg måtte forberede mine barn på et slikt liv som han må forberede sine på?!

Derfor mener jeg at det er gjennom barna våre at vi kan gjøre den aller største forskjellen. Gi dem gode verdier. Holdninger som kan utvikle seg i dem inn i voksenlivet. Vi kan oppdra dem uten fordommer, og vi kan forklare hva diskriminering innebærer. Hva menneskerettighetene faktisk er og oppdra dem til å tørre å stå opp mot urettferdighet! Tørre å si ifra.

I dag skulle jeg gjerne ha gått i demonstrasjonstog, men det ble vanskelig å gjennomføre. Allikevel føler jeg at vi kan bidra herfra, så i går tegnet ungene, Morten og jeg plakater sammen med de fine naboene våre. Vi snakket sammen om det som har skjedd, hvorfor folk er sinte og lei seg, og hva vi kan gjøre for å bidra til en mer rettferdig verden.

Plakatene skal henges opp i vinduene våre. Der skal de henge og vise dem som går forbi at vi tror på at alle mennesker er like og har samme verdi. At vi som bor i disse husene mener det er en selvfølge at alle mennesker har de samme rettighetene. Uansett etnisitet, kjønn, tro eller politisk overbevisning.

Jørgine♥