Gråt litt i dag også…

Jeg gråt da Silas og Emil reiste til Ålesund etter fem uker i karantene med oss på Jessheim, og jeg gråt i morges da Milano skulle i barnehagen og Sokrates på skolen etter syv uker hjemme. 

Ikke at det er noe bombe at jeg feller noen tårer med jevne mellomrom, men denne tiden har vært utrolig spesiell. Vi har levd i ei litta boble som har skapt en voldsom felleskapsfølelse. Der det har vært rart hver gang noe nytt har skjedd i noen ellers så like hverdager hvor alle døgnets timer tilbringes på samme sted. 

Nå er jo normalen egentlig å sende barna på skole og barnehage. Ikke å ha dem hjemme, men plutselig føles det nesten skremmende å sende dem bort i fra denne trygge tilværelse hvor alle er samlet hele tiden. 

Men vi vender oss fort til dette også. Ungene kommer til å ha godt av å leke med jevnaldrende, og jeg går mot en helt annen jobbhverdag nå. 

Herregud det blir rart å ikke bli avbrutt 650 ganger i løpet av et telefonmøte. Og ikke minst å få jobbet sammenhengende i flere timer i strekk. 

Med de nye arbeidsmetodene jeg har opparbeidet meg i løpet av de siste syv ukene, kommer jeg til å få gjort mer enn noensinne. Har aldri jobbet så effektivt før. Har til og med rukket å fullføre et helsikes stort prosjekt som har tatt opp alle kvelder etter at ungene har kommet i seng. 

Noen som kan gjette hva det er? Om jeg sier det er høyaktuelt akkurat nå 😉 

Lover hyppigere oppdateringer her, og flere treningsprogrammer, nå som arbeidskapasiteten er større♥

God mandag! 

Jørgine