Heia deg, og heia meg!

Siden 1977 har 8 mars vært en dag hvor kvinners kampsaker og rettigheter markeres.

At det ikke finnes en tilsvarende markering for det motsatte kjønn er forklarende nok for hvorfor denne dagen er så utrolig viktig.

Jeg er kvinne, jeg har en datter, tantebarn, søskenbarn og fadderbarn som skal vokse seg store og sterke i et samfunn hvor maktbalansen ofte er skjev og urettferdig.

Jeg er også storesøster til fem yngre brødre og mamma til to gutter som skal vokse seg store sterke i samme verden som jentene.

Hjemme er de likestilte. Samme regler, samme konsekvenser, samme belønning, like muligheter, like leker og like høyt elsket. Vi konkurrerer mot hverandre på samme premisser. Vi legger ikke til rette etter kjønn, og vi bruker ikke det som unnskyldning heller.

Slik ønsker jeg ungene mine vil bli møtt utenfor husets fire vegger også. Samme krav, samme rettigheter og samme muligheter.

Men til tross for at vi er i år 2020 vet jeg at det ikke kommer til bli helt sånn.

De fleste av jobbsøkende jenter vet utmerket godt at svangerskap er noe man ikke bør flagge i et jobbintervju, og vi kan fremdeles se lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I samme stilling!

Mens gutter fremdeles kan skryte av antall sexpartnere, måles jenter fremdeles etter en skala som går fra løs til prektig, der begge ytterpunktene er like belastende.

Begrepet feminisme er et skjellsord i mange miljøer og assosieres med kranglete kvinner uten BH med hår på beina og under armene. Det er så utrolig ikke riktig og så utrolig lite ok!

Feminisme betyr enkelt og greit, likestilling og rettferdighet for alle, både gutter og jenter!

Hvilken forelder ønsker at datteren ikke skal behandles rettferdig når hun skal ut i utdanning og arbeid? Hvem ønsker ikke at hun skal ha samme muligheter som broren sin? At hun ikke skal føle seg utrygg eller ta forholdsregler fordi hun er jente.

Jeg velger å tro at de aller fleste ønsker det beste for sine barn. Det ønsket må vi selv bidra til å oppfylle, for det arbeidet begynner hjemme.

Barna hører og ser alt. Det er hos oss den første verdiskapingen skjer. Det er vi som foresatte som må påvirke barna våre til å respektere hverandre på tvers av kjønn. Det er vi som må fortelle barna våre at et nei er et nei. Uansett, og på ethvert tidspunkt!

I barnehagen til Milano øver barna på å si stopp. Stopp når noen blir for nærgående eller de rett og slett ikke har lyst til å leke mer.

Et ord som betyr at det er jeg som bestemmer over meg selv. Det er min rett til å si i fra og det er din plikt å respektere mine grenser.

Når det gjelder oss jenter i mellom tenker jeg at mange, inkludert meg selv, burde bli flinkere til å heie, støtte og slå ring rundt hverandre. Ikke bare når det er lettvint og gøy, men også når det er ubehagelig, vanskelig og en muligens kan gjøre seg upopulær. Vi er åpenbart sterkere sammen enn alene, og vi er vanskeligere å avskrive når vi er flere. 

Jenter. Vær tøffe. Ikke la dere pille på nesa. Ikke vær redd for å si ifra. Stå på ditt og slå tilbake når noe er urettferdig! 

Heia deg og heia meg <3

Jørgine