Titt og ofte tikker det inn spørsmål om hvordan jeg og barna mine spiser. Hva jeg vektlegger når det kommer til de ulike måltidene, og hvordan vi får i oss nok næring.
Dette har jeg skrevet om i Våre beste pastaretter, men tenkte å dele det med dere her også. Jeg tenker det er viktig at vi foreldre ikke bare sørger for å få i barna våre sunn mat, men er bevisste på hvordan vi selv forholder oss til mat foran dem. Stadig flere unge har et anstrengt forhold til nettopp dette, og det er viktigere enn noensinne at vi går frem som gode eksempler og at mat ikke er knyttet til stress eller ubehag!
Så la meg dele erfaringene jeg har gjort meg opp gjennom årene som mamma til tre♥ Og del gjerne deres synspunkter og tanker med meg om dere vil.
For de aller fleste foreldre er opptatt av at barna deres skal spise sunt. At de skal få i seg tilstrekkelig med mat i løpet av en dag og kanskje enda viktigere, at det de faktisk får i seg er næringsrikt nok til at kroppene kan vokse, lære, ha energi og masse overskudd til å gjøre akkurat det de ønsker.
Nå finnes det jo uendelig med råd der ut, og jeg skal ikke påberope meg å være noe ekspert, men noe må jeg ha gjort riktig. Jeg har nemlig tre barn som spiser så og si alt. De rynker sjeldent på nesen når middagen blir servert enten det er jeg som har laget den eller andre.
Hvorfor, eller hvordan ble det sånn?
De har blitt introdusert for mange ulike smaker fra tidlig alder. Jeg har most, skrapet, raspet og blandet det vi andre har spist. Unngått det med for mye salt, men ellers har det meste blitt delt i små mengder.
Etter hvert som tennene kom, har jeg latt dem utforske ulike konsistenser, fasonger, farger og teksturer. De har fått spise på egenhånd, selv om det har ført til en stor vaskejobb etter hvert måltid. Mat skal være positivt, kos og noe man gjør med resten av familien, og siden vi store spiser meg egne hender er det stas å kunne være en av gjengen!
Alle har spist det samme. Ingen lavkarbo til mor, ekstra protein til far og noe helt annet til ungene. Maten jeg lager skal passe hele gjengen. Både store og små. Det skaper et større felleskap rundt bordet tror jeg, og så er det mindre tidkrevende også. Det gjør at mat blir forbundet med noe positivt. Noe som samler oss.
Hva som er sunt, og hva som er mindre sunt snakker vi selvsagt om. Men vi knytter det ikke opp mot vekt eller utseende. Mat er energi. Bensin for å klare nye ting, løpe fort, hoppe på trampoline, klatre i trær, bruke hodet, vokse og leke. Vi spiser for å være på topp.
Jo mere frukt og grønnsaker, dess bedre, og oppskåret blir det alltid spist opp! Som «ventemat» er det perfekt. Når alle er sultne, og det i alle fall er en halvtime til middag, da skjærer jeg opp det vi har tilgjengelig og setter det frem på spisebordet.
Med unntak av noen få tilfeller, så er regelen alltid den samme. Vi spiser opp det som er på fatet. Selv om det ikke alltid nødvendigvis er det man liker aller best som ligger der.
For alt er ikke like godt, og noe liker man rett og slett ikke. Men det vet man ikke før man har prøvd. Og selv da skal man teste noen ganger til før man vet helt og sikkert om man liker det eller ei.
Min erfaring er i alle fall at noen smaker krever litt tilvenning, men at det meste smaker greit bare man blir vandt til det.
Jeg er veldig glad for å ha barn som spiser det meste. Nesten enda mer takknemlig for at det å samles rundt matbordet er noe de gjør med så stor glede. Og noe som betyr like mye for dem som for oss store.
For når noe som man skal gjøre hver eneste dag, altså spise, forbindes med stress, ubehag eller vanskelige følelser blir det et stort og konstant stress.
Om dette er noe vi store kjenner oss igjen i, tenker jeg at sannsynligheten for at vi overfører noen av disse følelsene til barna er større.
Påvirkning fra verden rundt får de uansett, og der er presset stort, men jeg tror alle foreldre ønsker at hjemmet skal være en trygg og god arena. Også rundt matbordet.
Det krever nok litt mere jobb enn før, og muligens litt mer kunnskap enn tidligere nå som utvalget er så mye større.
Men det er en viktig jobb som absolutt ikke bør undervurderes da den legger mye av grunnlaget for hvordan fremtiden til barna våre blir seende ut♥
Jørgine
Jeg hørte på Treningspodden her om dagen, den episoden du var med da du var preggo med Milano. Da var det snakk om likheter og ulikheter når det kom til deg og Pia. Og jeg ville bare si tusen takk (til dere begge egentlig), for de flotte forbildene som dere er! Når det kommer til mat, kropp, trening – alt. Så igjen, tusen takk!
Reflektert og helt enig😊 tror ikke frokosten og fellesskapet rundt mat blir det samme om mor eller far drar fram en shake i stedet for å spise som resten. Vi må huske at vi er viktige forbilder for barna våre😊
Veldig fin artikkel. Jeg lever på paleo pga. helse og livsstil, men ikke samboeren eller barna våre. Vi bruker en del byttetriks og merker godt forskjell på energi og humør i huset. Vi er ikke militante og er bevisste på å ikke gi barna dårlige følelser av å spise noe annet enn vi spiser. Veldig fornøyde med å redusere ned på ultra-prosessert mat fulle av tilsetningsstoffer, for ingen av oss har godt av det i hverdagen.
Eg vil påstå at eg har gjort akkurat det samme som du skriv, men opplever stadig oftare at ungane nektar å smake på maten, og no har eldste (9år) begynt å «lage sin eigen mat» (pølser) når han ikkje er fornøgd med det som blir servert.
Jeg er så enig. Det er ikke så vanskelig. Bare gjøre middagen til dagens viktigste måltid. Med 4 unger, der 3 nå er tenåringer. Må det daglig tilpassing av når middagen er. Men 5 dager i uken klarer vi å sette oss ned i lag alle 6. Enkelte uker alle dager. Og det er dagens viktigste 1/2 time. Da man får pratet samme om hverdagen til alle. Lagt planer og binde familiebåndene. Alle vet at om de er borte så er det en tom plass. Det gjør deg viktig i en familie. Du er med i fellesskapet og savnet når du mangler.
Å ungene elsker det. De spiser mat med glede og smaker på alt. Her er det jeg, mammaen som er mest kresen.
Nå når de er tenåringer kommer det oftere og oftere hvordan andre gjør det. Og de er så fornøyd med vår måte. De vil ikke varme middag i mikro. Spise på rommet eller i stua foran TV. Det bekrefter at dette er rett for oss. Venner kommenterer også at det er hyggelig å spise hos oss.
Men jeg har en søster som gjør det samme. Men hun begynner å komme med trusler lenge før maten er på bordet. Hvis du ikke spiser opp maten din så får du ikke spille etterpå. Den kinoen i morgen kan du glemme om du ikke smaker på det og det. Helt grusomt å høre på for oss. Hvert måltid spises sammen men det er en krig. Og det er ingen andre enn foreldrene sin skyld.
Fantastisk innlegg🙏👍👌
Mine to eldste spiste alt til de var ca 2 1/2 år. Hadde Matkasse , tenkte at det var bra veldig variert kost. Tenkte at hvis dom får prøvd alt så får jeg barn som spiser alt 👍🏻Da begynte de på stor avdelingen i barnehagen så vegret dem at spise det som de elsket at spise før. Det har blitt bedre men er fortsatt vanskelig at få dem at prøve nye ting osv. De er nå 6 og 4 1/2 år. 🙁
Du er søren meg det beste forbildet vi har i Norge når det gjelder så utrolig mye. Du er så vanvittig klok, og fronter så gode verdier. Ser virkelig opp til deg, og tar med meg så mye av det du skriver og sier ❤️ Takk for alt du deler!
Mange gode tanker omkring dette med mat og matvaner. Du har helt rett i at det er viktig å lære barna gode vaner, det er litt for mange feller å gå i med alle de enkle, raske og næringsfattige variantene som finnes i butikkene pr dags dato. Kos og hygge rundt bordet er kjempeviktig. Jeg har sett alt for mange barn med veldig anstrengte forhold til mat, spisevegring, eller overspising. Noen har barn som spiser alt mens andre har barn som ikke vil ha noe, selv om de prøver å tilrettelegge på best mulig måte.
Mat skal ikke handle om utseende eller press, men om å fungere optimalt og forebyggende helse. Vi er ikke like, noen trives med et kosthold andre ikke føler seg vel med. Jeg er kostholdsveileder og tenker at maten vi spiser burde tilpasses etter aktivitetsnivå og rett og slett hvordan man er skrudd sammen. Har man helseutfordringer å ta hensyn til hvor maten kan være terapi i seg selv? Viktig å ikke tenke på visse type kosthold som «diette», det har en negativ klang, i hvertfall i mine ører😅. En paleo eller LCHF kan vær helt fantastisk for noen, andre spiser mer karbohydrat/stivelsesrik kost, vegetar, vegansk osv… om det heter det ene eller det andre er ubetydelig så lenge man trives med hva man spiser og kroppen trives og fungerer optimalt!
Ren mat som ikke er bearbeidet, fult av tilsetningstoffer, sukker og skadelige oljer/fett kommer man ganske langt med😊👍🏼
🙌🏼 Takk for at du er et FANTASTISK forbilde i denne jungelen av influencere og mammabloggere! Jeg elsker deg og det du står for 😍
Er alltid lett å si at man er flink å lære barna å spise alt, når man bare har fått barn som spiser alt. Jeg har gjort alt som du nevner her, introdusert barna tidlig for masse forskjellige smaker, og jeg har ikke et anstrengt forhold til mat. Men uansett hva jeg gjorde ble begge mine barn den typen som nekter å smake fra de var ca 2 år, og prioriteringene etter hvert ble å rett å slett få i dem noe som helst. Er enig i mye du sier her også, men det å tro at det du gjør som forelder har alt å si for matlyst og smakssans på barna er rett og slett feil. Det er mest sannsynlig få foreldre som går konsekvent inn for å gi barna pølser, pasta og nugatti, bare fordi de ikke gidder å lage noe annet. Jeg lager alt mulig slags god og sunn mat fra bunnen av, men etter å ha prøvd i 1,5 år å få sønnen vår til å spise opp, smake nye smaker osv, ble han undervektig og vi måtte begynne å lage det lille han spiste. Nå først har måltidene begynt å være trivelig, for det ble så mye stress tidligere, for å få han til å smake. Jeg forstår at barn er forskjellige og at det derfor også er veldig forskjellig hvordan måltidene i ethvert hjem ser ut. Det synes jeg flere foreldre må begynne å tenke litt på og ikke tro de sitter på en fasit.
Har ganske samme opplevelse som deg.
For eksempel kan jeg si: jeg har tre barn som alle har sovet natten igjennom, jeg har vært så nøye på å følge gode leggerutiner så om alle bare gjør det, sover alle barn natten igjennom. Værre er det ikke.
haha, kan du sende oppskriften?
Veldig enig med deg, Lisa. Har selv tre barn. To av dem er som din, som sluttet å smake på ting i 2 års alderen. Før det spiste de ALT de ble tilbudt og spurte selv om å få smake på nye ting.
Nå sulter de heller enn å spise, derfor er det alltid noe jeg vet de klarer å putte i seg på bordet, uansett hva retten er.
Du er så klok å reflektert, på så mange områder og jeg elsker hvordan du skriver Jørgine! Stå på!
Jeg er enig i mye av det du skriver – alle mine tre har også spist i lag med oss – måltidene har vært viktige. Vi har hatt litt ulik tilnærming på de tre. Førstemann fikk nok glassmat ganske lenge, men fikk smake fra vår mat også. Han har hatt noe mat han faktisk ikke har klart å spise. Likevel så har han spist litt selv om det ikke alltid var mat han likte så godt. Frøken nr 2 var mer interesser i vår mat. Hun har alltid likt å smake og spiser mye forskjellig. Minstefrøkna som blir 7, var den som fikk mest hjemmelaga mat på grunn av allergi. Spiste ganske mye forskjellig mat – men i en alder 14-16 måneder nektet hun å spise potet – hun fant de små potetbitene. Fjernet de og kastet de på gulvet. Det gikk ikke i det hele tatt. Hun ble utrolig sær i matveien – nye smaker – nei takk. Men har alltid spist mye grønnsaker og frukt. Og ho var den som fikk teste mye smaker fra starten av. Vi har aldri kjørt særbehandling på ho. Nå tør ho prøve mer og mer. Av og til oppdager hun at hun gått glipp av noe som er veldig godt… 🤪🤪🤪 Skulle tro at minstefrøkna som fikk smake på alt mulig, ikke ble kresen, men hun ble verste sort… 🤪🤪🤪 Det går seg til. Eldstemann som blir 12 til sommeren overrasker stadig vekk med nye matvarer som han bare plutselig «eelsker» 🤣🤣 Så barn er nok forskjellig laget også
Hei! Vil bare si at du er utrolig inspirerende og jeg er helt enig i hva du sier. Jeg har selv vokst opp i en familie hvor god og variert kost har vært noe av det viktigste for å samles rundt middagsbordet. Jeg og mine søsken ble utfordret fra vi var små til å teste ulike smaker og konsistenser, noe som har gjort at jeg den i dag spiser så og si alt jeg blir servert. Dette er jeg utrolig glad for og kommer veldig godt med i en hektisk hverdag hvor jeg har behov for mye energi. Ikke minst er der viktig å rette fokuset på det at mat ikke skal assosieres med noe som har negativ virkning på kroppen! Veldig bra innlegg:-)
Hurra for deg Jørgine . Du er et godt forbilde for mange .
Savner å se deg litt mer på TV – du og din fine familie var et hyggelig innslag.
Viktig tekst. Setter igang noen tankeprosesser som vi er viktig å utforske og tenke bevisst på.
Fantastisk innlegg
Veldig enig i det du skriver og helt enig i at det er en god fremgangsmåte. Har bare likevel lyst til å nevne at det ikke alltid er så enkelt. Jeg har praktisert det samme med mine to på 8 og 10 år. Eldstemann er nå likevel under utredning for diagnosen selektiv spisevanske. Spiser nesten ingenting og får store, negative reaksjoner ved presentasjon av ukjent mat og også mat som tidligere var ok men som nå oppleves som nærmest farlig. Dette er ikke ment som kritikk mot deg, men mer som et lite hjertesukk ifh til om det finnes gale og riktige måter å presentere barn for mat. For selv om man da har gjort alt det «riktige» kan man likevel få barn som strever. Og da føles det fryktelig vondt å føle at det ikke har blitt gjort riktig nok likevel. Da er det vondt å se/lese/høre om hvordan det BARE er å gi barna den og den maten, og hvordan det BARE er at de må smake flere ganger. Og så videre. Men når det er sagt, så lot vi også alltid barna spise det samme som oss. Og det du gjør er flott og bra tenker jeg. Også tenker jeg at jeg er gørrmisunnelig på deg som har tre barn som ikke er inn og ut av barnepsykiatrien pga problemer med mat.