Gratulerer med dagen til alle mammaer

Milano våknet halv seks i dag, og den ekstra halvtimen tar jeg som en morsdagsgave fra han. I tillegg til at jeg hadde gledet meg til disse timene bare vi to før resten av huset våkner. 

Vi har spist frokost, jeg har drukket kaffe og mens han ser på Minibarna benytter jeg anledningen til å skrive en kjapp oppdatering om noe jeg har tenkt på i løpet av uken i Rwanda. Noe som passer ekstra bra i dag. På morsdagen. 

Jeg har reflektert mye over hvordan Filippa opplevde, og tolket det vi har sett og menneskene vi har møtt. Spesielt barna.  

Vi har jo snakket mye om det også, og til tross for at hun helt klart har sett at denne landsbyen mangler det meste. At nøden er stor, så har hun først og fremst kun positive ting å si om opplevelsen. Hun tar kun med seg gode minner, og venner hun aldri kommer til å glemme. 

I min bagasje ligger det derimot mer. Dårlig samvittighet, bekymringer og en sterk følelse av sorg over alt de ikke har. Alt de ikke har tilgang på. 

Det er klart at man som tiåring ikke har de samme forutsetningene for å forstå omfanget av fattigdommen til menneskene vi har møtt, og det er bra. 

Men det jeg har konkludert med er at Filippa har sett etter andre ting enn vi voksne. Hun har sett etter de tingene som skaper en grunnmur i hennes eget liv. Noen av de primære behovene som skaper tryggheten i hennes hverdag. 

For hun har sett barn som aldri mangler armer som kan løfte dem, noen å bli trøstet av, en mamma, storesøster eller bestemor å henge på ryggen til når man er sliten, en pupp som kan trøste når man har slått seg, et fang å sitte å sove på, noen som ser dem og tar vare på dem. 

Hun har opplevd barn med en mamma som er der. Og jeg tror barn først og fremst ser etter dette. Jeg tror Filippa opplevde tryggheten disse barna hadde gjennom foreldre, søsken og først og fremst mammaene, som langt viktigere enn mange av de tingene vi voksne observerte at de manglet. 

I tillegg var hun der med sin mamma. Hun opplevde alt dette med tilstedeværelsen og tryggheten fra meg. Og det samme gjaldt meg som hadde min mamma der. 

Det er et fint perspektiv å ha. Og det viser betydningen vi har i livene til barna våre. Og betydningen våre mødre har for oss. 

Jeg vet at mange leser innleggene mine med veldig kritiske øyne, jeg håper likevel at dere kan greie å se nyansene i det jeg skriver. Jeg har opplevd mye på turen til Rwanda, og jeg tar ikke for meg alle detaljene i hver eneste tekst jeg skriver. Dette er en tekst til alle mammaer, fattige og rike.

Det betyr ikke at jeg ikke har sett og møtt fantastiske fedre. At jeg glemmer desperasjonen.

Så når det er sagt. Gratulerer med dagen til alle mammaer i hele verden. Som skaper trygghet, en form for forutsigbarhet og viser oss kjærlighet, tilstedeværelse og en aksept som er langt viktigere for barna våre enn alle mulige materielle goder man kan tenke seg. 

To mammaer. Fem barn til sammen♥

Om du vil glede en annen mamma eller hjelpe barn uten så betyr dine 300 hundre kroner i måneden veldig mye.

Bli Planfadder her ♥

Jørgine