Først og fremst takk for alle tips om hva dere ønsker å lese og se mer av i 2019. Jeg har kopiert over kommentarene deres i et eget dokument, og har allerede planlagt mange nye innlegg på bakgrunn av disse innspillene.
Noen av dere spurte om julen. Tror ikke jeg har nevnt det her på bloggen, men så det lå en sak på Dagbladet, eller var det VG, som gjenga noe jeg sa på pressedagen med Bloggerne.
Nemlig at det garantert kom til å bli noen tårer i julen.
Det ble det. Ganske mange også. Uten at det på noen som helst måte er noe synd i meg altså. Bare så det er sagt.
For denne julen ble den aller første uten de to eldste barna mine. Og ikke bare det. Første julen uten mamma også. Min mamma altså.
Milano, Morten og jeg tilbrakte nemlig første del av julen på Lillehammer, de to eldste feiret i Ålesund sammen med pappaen, og mamma var hjemme med alle unntagen meg.
Knallhardt for en mammadalt, og like knallhardt for mitt eget mammahjerte. Herregud det ordet er så teit, men beskrivende nok til at dere skjønner hva jeg mener.
Men jeg forstår jo at det må bli sånn.
Selvfølgelig skal vi feire årets fineste høytid med den fantastiske svigerfamilien min også. Og det ble selvfølgelig kjempekoselig. De folka er jo like bra som Morten. Og dere vet hvor bra han er, ikke sant?
Og selvfølgelig skal barna være hos pappaen sin også. Jeg unner både dem og han det.
Men jeg er syntes fortsatt det er både vanskelig og sårt.
Tror muligens jeg har litt separasjonsangst. Vil helst ha alle rundt meg til en hver tid. Og har definitivt ikke vent meg til å sende barna fra meg. Om det så bare er for en helg.
Det er ikke fordi jeg er verdens mest tålmodige mamma som stuller og steller rundt ungene 24 timer i døgnet. Og det er heller ikke fordi jeg ikke syntes det er deilig med barnefri inn i mellom. Men det var bare ikke sånn jeg trodde det skulle bli.
Jeg er jo selv vokst opp i en familie som på ingen måte er A4, og jeg har vært lykkelig som bare det, men jeg hadde en veldig klar visjon da jeg fikk mitt første barn, og det var at mine unger skulle vokse opp i en familie uten hit og dit og mine og dine. Barna skulle ha ett hjem trodde jeg, men så skjer livet. Så skjer skilsmisse. Og hverdagen blir ikke slik man hadde sett for seg.
Kanskje jeg venner meg til det etterhvert? Eller kanskje ikke…
Mest sannsynlig ikke, med tanke på at jeg fyller 30 år til sommeren og fortsatt ikke har klippet navlestreng til Trude Vasstrand selv om den vel og merke er veldig elastisk og mye lengre enn før.
Mulig jeg har en issue der. Med navlestrenger. At jeg rett og slett ikke vil bli av med dem, og kanskje det er derfor jeg får vondt i magen når jeg må dele på ungene?
Men så ble Funkyfamilien samlet igjen i romjulen da. I alle fall for en liten stund, før lillebror Noah reiste til Italia for å feire nyttår med sin pappa.
Men neste år blir det jul på Jessheim, og jeg håper vi kan presse så mange mennesker som mulig inn i det huset. For helst vil jeg ha både Morten sine og mine der. I tillegg til de aller viktigste så klart. Filippa, Sokrates og Milano.
Gleder meg allerede <3