Archives for april 2019

For noen dager siden delte jeg et innlegg om hvor vanvittig mye som har skjedd i løpet av de siste årene. Jeg forklarte hvor jeg var i livet for fem år siden, og hvordan jeg endte opp her i Oslo. Med Morten. Og en helt annen jobb en det jeg haddsett for meg.

Det kom masse koselige kommentarer på innlegget, og flere syntes det var hyggelig å bli bedre kjent med meg. Er jo egentlig bare et fåtall som har fulgt meg fra «starten».

Derfor begynte jeg å lete litt i arkivet etter et gjesteinnlegg mamma skrev for noen år siden. Det var faktisk mer til Morten enn til meg. For hun skrev følgende:

«Etter å ha lest Mortens gjesteinnlegg om ting mange ikke viste om deg, og siden vi så inderlig ønsker at han for evig og alltid skal være en del av familien vår, så har jeg kommet til at det er best å legge korta på bordet med en gang.

Har laget ei liste over fobier som han kanskje ikke har fått full oversikt over enda.»

Jeg deler listen på nytt jeg♥ I tilfelle noen har lyst å vite litt mer om meg, og alle mine fikse ideer og fobier 😉

1. Hemofobi

Du er livredd for blod…Ikke andres…ditt eget!

Om du slo deg som barn, så var ikke plaster førstepri….. vi måtte holde deg for øynene mens du vrælte som besatt.

Nå har du en smule mer selvbeherskelse og vi har hendene fri til å holde for egne ører i stedet.

2. Entomofobi 

«Vi har etter hvert oppdaget ett stort problem med vår datter på 2,5 år, fordi hun har utviklet voldsom fobi mot insekter. Det er helt klart ikke den vanlige være redd for insekter perioden, for hun får høy puls og skriker ukontrollert»

Fant denne på doktoronline.no. Bytt ut 2,5 med snart 27 og du har Jørgine.

I tillegg roper hun «mamma, mamma, ta den, ta den» mens hun drar brødre, egne barn og hvem som helst i nærheten i sikkerhet. Resultatet? Jeg deler hus med 3 snart voksne karer som roper «mamma, mamma, ta den, ta den» i kjent funkystyle.

3. Hypokondri

Du var mer hypokonder før enn du er nå, selv om du ikke er 100% kurert……Vi pleide å spøke med at du allerede i februar hadde opparbeidet deg frikort , men det er ikke så langt i fra sannheten.

Legevakta ble også flittig besøkt, og å kalle deg en stamgjest der, er ingen overdrivelse……til tross for at du sjonglerte med etternavn og mellomnavn i frykt for å bli avvist ved henvendelse.

4. Sursumedeorsumphobia (heisskrekk)

Denne har gått i arv i generasjoner. Fra din oldemor, via din bestemor og meg, og frem til deg. Vi tar av prinsipp ikke heis om vi ikke absolutt må. Ikke fordi vi er redde, men fordi trapper er et sunnere alternativ og en utmerket anledning til å holde seg i form. Det er din oppgave å opprettholde og videreføre denne fobien.

5. Klastrofobi

Ikke en utpreget defekt, men du er den SISTE jeg ville blitt sittende fast i ei heis med!

Nå er jeg ikke så sikker på om dette bunner i angst for små rom, eller om det rett og slett er din fantastiske evne til drama.

Det er vel og merke kun en eksklusiv gruppe som får oppleve denne tvilsomme tilbøyeligheten. I tillegg til meg, er dette foreløpig brødrene dine, Olympia og Morten, men til deg som leser dette…..ta dine forholdsregler og skygg unna heisturer med Funkygine.

6. Datostemplingsphobia

Denne har jeg funnet på selv. Du er jo så glad i å sortere og systematisere….etter farge, størrelse, lengde, mønster, årstall eller holdbarhetsdato.

Til og med dette har blitt bedre med årene, men du er en PLAGE når du går gjennom kjøleskapet mitt med lupe og vil kaste alt som er utgått på dato.

Anne Berit sier det er fordi du ble traumatisert som liten da jeg tvang i deg  harskna tran, men hun husker kun det hun vil huske.

7. Sykelig sta?

Mulig. Du er i alle fall den tvil den staeste og mest påståelige jeg kjenner. Du gir deg ALDRI!!

I konkurransesammenheng er dette selvfølgelig en fantastisk fordel, men i dagliglivet kan dette slå ut i bisarre situasjoner. Som for eksempel når du har bestemt deg for at hele familien skal gå med hestehale og en av oss ikke gjøre det….eller når brødrene dine må være prinsesser eller spille inn sangvideoer…

8. Overfølsom?

Ja…på mange måter. Kjenner i alle fall ingen som gråter så HØYT som deg.

Første gang vi virkelig fikk oppleve dette, var da vi tok deg med for å se «Lillefot» på kino.

Det ble rett og slett pinlig. Du var helt fra deg, og det hørtes!!

Etter det har det gått slag i slag. Utfordrer deg til å legge ut ei liste med filmer du har gråt mest av….rangert etter snørr og tårer.

Vi har alltid måttet verne deg mot våre sorger. Du takler ikke når vi du er glad i, ikke har det bra og ofte ender det med at det er vi som trøster deg.

Det heter empati. Noe du har i overflod. Dermed koker alle dine fobier ned til at du er en sammensatt, følsom, empatisk, i overkant engstelig, sta, besynderlig, til tider sprøyte gal, uhøytidelig, høyt elsket og et av de desidert morsomste menneskene jeg kjenner.

Elsker deg høyere en himmelen!

Mamma♥

På tide med en ny mammapost. For midt opp i alle prosjekter, reiser og møter, er mammajobben den aller viktigste. Hver dag.

For en klisjé. Men hvor uviktig føles ikke alt annet om en sammenligner det med lykken, kjærligheten og stoltheten over det å være mamma?

Enda mer klisjé. Men sant.

Nå er det jo absolutt viktig for meg å kunne kombinere morsrollen med en jobb jeg elsker, men om alt skulle skjære seg… At jeg mister 500 000 følgere på Instagram i morgen, at ingen vil være med meg treningsreise eller eventer, at salget av  bøkene mine stopper helt opp og ingen vil lese bloggen…Da har jeg tre barn som fremdeles vil være avhengige av at jeg fortsetter i mammajobben.

Så arbeid har jeg jo. Uansett.

Ikke betalt vel og merke. Men hvem trenger vel penger 😉

Neida.

Men tiåringen, han på fem og minstemannen på åtte måneder. De vokser alle tre, utvikler personligheten sin, blir egenrådige, er tidvis ekstremt sjarmerende og søte, og tidvis like usjarmerende og grinete, men jeg vil være der når ting skjer. Ikke gå glipp av noe.

Nå går det heldigvis ikke så rasende fort i svingene med de to eldste. Jeg kan ikke se at de vokser lenger, men han minste… Er jeg borte fra ham noen timer, så risikerer jeg å gå glipp av noe!

Nå er det mulig alle uten barn har falt av for lengst, men om dere leser enda… Å oppleve barnet ditt som klapper hendene sånn halvveis vellykket for aller første gang. Dele gleden og overraskelsen over å mestre med ham. Det er stort. Større enn man tror.

Så ja. Milano klapper. Ofte. Og gjerne så lenge noen vil se. Og vi ser. Alle fire. Vi ser og vi ser. Klapper med. Og blir like imponerte hver gang han henter frem det nye partytrikset sitt.

Stå gjør han også. Men det har han gjort så lenge at det ikke fremkaller like stor begeistring blant tilskuerne nå som for noen måneder siden.

Så nå må han neste begynne å gå om han skal holde oppmerksomheten vår.

Neida. Vi syntes det er fascinerende enda.

Bare han ikke detter. For det gjør han ofte. Har vurdert hjelm faktisk. Er det innafor egentlig? Erfaringsdeling mottas med takk.

Og så har den lille showmannen fått to små tenner. Ikke helt ute enda, men vi sjekker hver dag og er hjertens enige om at vi ser dem litt tydeligere for hver dag som går.

Det er stor stas. Alle vil kjenne og han klapper av begeistring. Vi klapper med. I glede over enda en milepæl og to små nesten usynlige tenner.

Helt til han beit meg i puppen.

Jeg måtte seriøst inn og inspisere munnen hans. For det kjentes ikke som et bitt. Det føltes som å bli knivstukket i brystet. Seriøst. Jeg måtte rett og slett sjekke om det var vanlig tenner.

Det var det heldigvis. Men herregud så skarpe!

Tips mottas med takk før han biter av meg niplen.

For nå når han har skjønt at jeg uler som en ulv hver gang han hogger til, så syntes han selvfølgelig det er rasende festlig.

Hva mer gjør han?

Jo, han smiler! Masse. Kommuniserer mer og mer. Og viser stadig større kjærlighet for sitt elleville publikum. Altså Morten, meg, Filippa og Sokrates. Men det skjønte dere sikkert.

Han er med andre ord bortskjemt på oppmerksomhet og bekreftelse.

Akkurat slik det skal være med andre ord.

Og selv om det å være trebarnsforeldre i full jobb er hakket mer utfordrende enn å være tobarnsforeldre. Anbefales det på det sterkeste!

Vi gleder oss til flere milepæler. Forhåpentligvis mindre biting. Og enda flere opplevelser å dele sammen.

Hvem prøver jeg å lure forresten? Bitingen har vel så vidt begynt…

Jeg stålsetter meg!

Jørgine♥