Archives for desember 2018

I fjor jul var vi 16 søskenbarn. 16 barnebarn. 16 stykk jenter og gutter mellom 4 og 29 år.

Fra Vasstrandslekten hele gjengen. Med en bestemor og en bestefar som vi alle har tilbedt. Ja virkelig. Besteforeldrene i familien vår har vært knutepunktet for felles bursdager, høytider og alle andre anledninger vi kunne finne for å være sammen. Sentral for junngeltelegraf har de også alltid vært. Vi er jo så mange i vår familie, men via bestemor har vi alltid full oversikt over hvem som er hvor, og hva hver enkelt holder på med.

Vi har alltid vært tett knyttet. Klemmer, kos og kyss sitter løst i vår familie. Å si at jeg er glad i familien min blir for tamt, ikke beskrivende nok. Jeg elsker dem. Og selv om ikke alle nødvendigvis bruker like stor ord i det daglige, vet jeg at det er sånn vi alle føler det. Vi har våre feider og uenigheter, men samholdet har alltid hatt høyest prioritet hos oss. Derfor presser vi oss sammen på hytta. Sover nærmest oppå hverandre, for at flest mulig skal kunne være der samtidig. Sleper ekstra stoler og bord inn i små stuer for å spise julefrokost eller ha «kaffikos». Passer unger for hverandre og gledes stort og unisont når nye søskenbarn eller barnebarn finner tonen.

Og selv når vi ikke må. Når der en sjelden gang er nok plass til en stol hver, trykker vi søskenbarna oss ofte sammen i en sofa eller på gulvet foran tv’en. Tett inntil hverandre. Selv om flere av oss nå er voksne. Spesielt nå. I julen. Da samles vi alle sammen flere ganger. Tett i tett som vanlig.

Men denne julen blir annerledes. Vi er ikke 16 søskenbarn lenger.

I år er vi 15, for Andres forlot oss.

Onkel Johan og Tante Anette har mistet en sønn. Ida og Jonas en bror. Sarah en kjæreste. Bestemor og bestefar et barnebarn. Tanter og onkler en nevø, og vi et søskenbarn, for Anders er ikke her lenger. Han ville ikke være her. Han bestemte seg for det, og vi skal aldri få vite hvorfor. For vi forstår virkelig ikke hva som fikk deg til å forlate oss, Anders. For ditt liv var en del av vårt liv og vi trodde det var greit og  at det skulle fortsette slik.

Nå blir det mer kaker på oss, Anders. Du som alltid var førstemann til kakebordet, som til tross for stor alderforskjell mellom deg og de yngste i slekten, alltid satt ved barnebordet og svarte på spørsmål om alt mellom himmel og jord. For du visste så mye og funderte på enda mer. Hvem skal gi svar på det umulige nå?

Store, sterke lillebror Anders. Som var bestiss med søskenene dine, som alltid sto klar med bamsklem til mammaen din, som var en skogsmann som pappaen din, som elsket Sara over alt på jord og som var så glad i bestekompisen din. Hvordan skal de gå videre uten deg?

Du som ordnet det meste på hytta. Som lot småttisene krype tett inntil deg på hemsen og lytte til lydbøker eller se på nifse saker på pc’en din. Hvem skal hugge ved til bestemor og bestefar nå? Hvem skal vi ha verdens snåleste diskusjoner med, og hvem skal vi erte for han er så langsynt, eller at han bare veide et kilo smør da han ble født? Hvem skal snakke om vanskelige engelske bøker nå, eller fortelle om avanserte dataspill som ingen av oss egentlig skjønner noe av, Anders?

Ingen kan fylle ditt tomrom. Det skal vi leve med. For tomrommet kommer alltid til å være der. For dine aller nærmeste vil det følge dem over alt. De må lære seg å være fire. Sara som var vi, må lære seg å være jeg igjen.

Vi andre skal minnes deg for evig, men sorgen blir synligst der du ikke er lenger. Når vi treffes og du mangler. Og når vi ser smerten hos de som stod deg aller nærmest. Når bestemor gråter og bestefar blir stille. Når jeg er sammen med Ida, Jonas og Sara. Når jeg møter tante Antette og onkel Johan.

Midt oppe i alt dette så har du ført oss sammen på en måte vi ikke hadde kunnet sett for oss. Små uenigheter har blitt uvesentlige og åpenhet og nærhet har blitt enda viktigere enn før.

Midt i kaoset, sorgen og følelsen av svik, har vi hatt gode stunder. Ledd og grått om hverandre. Sagt hva vi følte, og til med vært sint på deg, Anders. Sinte fordi du kunne gjøre noe sånt mot de du elsker. Overlatt dem til sorgen, savnet og svarene de aldri skal få.

Tante Anette og onkel Johan har vært helt tydelig på at alle følelser er lov. Alle skal få sørge på sin måte. Latter og glede er ikke et hån mot sorgen. Det skal hjelpe oss, og dem videre.

En slik enorm raushet vet jeg ikke om jeg ville vært i stand til å dele, men det er derfor vi nå står så sterkt sammen som vi gjør, for vi har ingen tabuer i sorgprosessen. Vi skal bare ta hensyn til hverandre.

Jeg har ønsket å skrive noe om Anders lenge. Men jeg har syntes det har vært vanskelig. Det er andre som savner Anders så mye mer enn meg. Andre som står han enda nærmere. Andre som sørger så mye dypere.

Men i dag fikk jeg melding av onkelen min. Han skrev at de ønsker å være åpne om det som har skjedd. At det er fint om jeg skriver.

For tante Anette og onkel Johan er det viktig at selvmord ikke blir tiet i hjel.

De ønsker åpenhet, for det er dessverre så mange som må gjennomleve dette, og så mange som må be om hjelp når livet blir for tungt!

For det finnes en bedre løsning enn selvmord og vi er alle uerstattelige.

Uten akkurat deg, så vil det bli et tomrom i noens liv. Jeg vet dessverre hva jeg snakker om.

Vi savner deg Anders <3

Jørgine♥

REKLAME ELKJØP

Jeg har gått å klaget over at det er så sjuuukt lenge til huset vårt er ferdig!!

Byggeprosessen har jo pågått en stund og jeg har vært klar til å flytte fra den dagen vi bestemte oss for å bli Jessheimborgere.

For dere som ikke visste det holder vi altså på å bygge hus på Jessheim. Det er jo der Morten spiller fotball, og en god fotballfrue følger alltid sin mann;-)

Men nå er det plutselig ikke så lenge til lenger og vi er i full gang med å velge fliser, gulv, baderomsinnredning og farger på veggene. Og kanskje aller viktigst, kjøkkeninnredning! Jeg gleder meg så vanvittig til å få stort kjøkken. Med masse benkeplass, smarte løsninger og plass til hele slekta!

Etter litt sondering landet vi på Epoq. Fra Elkjøp.

De har lang garanti, stort utvalg, gode priser og ikke minst proffe kjøkkenmontører som fikser alt vi helst vil slippe!

Tegningene er klare. Kan vise dere de etterhvert, men nå er det store spørsmålet hvilke farger vi skal gå for på fronter, benkeplate og hengsler. Jeg vil ha noe litt mer utradisjonelt denne gangen. Noe litt mer spennende enn hvitt. Men så er jo det så mye å velge mellom, og jeg har grublet i flere uker. Jeg sier «jeg», ikke vi, ettersom Morten ikke er superinteressert i farger. Han er mer opptatt av at det skal være funksjonelt, og tåle en støyt. Valg av materiale på benkeplate har jeg foreksempel overlatt til han. Tror han heller mest mot avonite. Noen som har erfaringer med det?

Men tilbake til det store spørsmålet. Hvilken farge skal vi gå for??? Hjelp meg!

Jeg digger denne terracotta fargen (sienna), men er det sprøtt å velge til et kjøkken? Med hvit benkeplate og sorte detaljer?

Eller hva med denne lysegrønne? Er det kult med pastell kjøkken?

Sort kjøkken skal visst være veldig i vinden nå! Kult, eller blir det for mørkt?

Fant ikke noe proft bilde med denne fargen. Men er ikke den mose grønne også ganske kul?

Så… terracotta, lysegrønn, sort eller mosegrønn? Hjelp meg 😀

Og om du også er på kjøkkenjakt, og likte det du så over, kan du jo sjekke ut flere varianter, farger og materialer på Elkjøp sine hjemmesider HER

Jørgine♥

Et siste forsøk på å ta lappen før jul…

Jørgine♥