I går ettermiddag fikk min syklende sønn en kjempetrøkk etter å ha mistet kontrollen i en nedoverbakke.
Han ble samlet sammen i enden av bakken med kutt i leppen, neseblod, skrubbsår og tårer, og den slags må en vel nesten regne med når kombinasjonen er en selverklært verdensmester, sykkel, barn og bakke.
Men da sykkelesset ganske rett etterpå sovnet og var nesten umulig å få kontakt med, ble jeg redd.
Som den engstelig utgaven av en katastrofetenker, vet jeg at jeg har lett for å innbille meg det verste, så i stedet for å følge den første innskytelsen og styrte av gårde med begge ungene til legevakten, ventet jeg på Morten samtidig som jeg gikk skytteltrafikk mellom stue og seng for å vekke syklisten med jevnemellomrom.
Morten kom hjem fra kamp og en time senere våknet Sokrates av seg selv og kastet opp i hele sengen! Da blinket alle alarmer mørkerødt hos oss begge!
Etter å ha kommet først i køen hos legevakten og kontrollert av både sykepleier og lege, gikk det slag i slag.
I sykebilen med fantastiske mennesker til Ullevål, fikk Sokrates en strikket bamse som vi fikk høre er laget av snille damer og gitt til alle barn som må kjøre sykebil. Så deilig dagligdags og godt i en ekstrem situasjon♥
Heldigvis hadde jeg blitt forberdet på Ullevål sykehus’ standard rutiner i situasjoner som vår, og jammen er jeg glad for det, for da vi trillet inn skyvedørene på Ullevål talte jeg 12 menn og kvinner som ventet på oss i et stort undersøkelsesrom.
Sokrates ble avkledd og gjennomgikk prøve etter prøve mens stemningen hele tiden var beroligende med helsepersonell som tok seg tid til å forklare oss begge hva som foregikk, og oversatte medisinske faguttrykk så jeg kunne følge med på hva og hvorfor.
Jeg følte meg så trygg midt opp i alt. Og ikke minst fryktelig fryktelig takknemlig.
Etter hvert ble vi trillet opp på barneavdelingen der vi skulle ligge til observasjon i det som var igjen av natten.
En seng ved siden av Sokrates ble redd opp til meg, og vi fikk beskjed om at sykepleier ville komme inn å ta prøver og målinger hver time frem til morgenen.
Klokken 07.30 ble vi skrevet ut med en syklist i toppform og en stor, spennende og positiv opplevelse rikere.
«Tenk så mye vi har opplevd i natt» sa Sokrates i taxien på vei hjem. Og det er jeg enig i…
Men mest av alt er jeg dypt takknemlig. For at det gikk så bra som det gjorde. At vi bor i et land der helsehjelp er en selvfølge. At vi kom til en legevakt og et sykehus som var fulle av mennesker som tok like godt vare på oss begge, og at Ullevål har de rutinene de har♥
Men så var det veldig godt å komme hjem til Morten og Filippa♥
Jørgine♥