Det er andre gang at jeg faller sammen på gulvet her hjemme. I oppløsningstilstand.
Jeg, Jørgine på 28 år, begynner å grine fordi sønnen min på 4 år er rampete.
Jeg tåler minimalt og kjenner meg nesten ikke igjen. Joda, har alltid vært av den dramatiske sorten… men her snakker vi jammen om en ny dimensjon av følelser!
Så når Sokrates setter armene i kors, gir meg sinteblikket og sier at han hater meg. Da knekker jeg fullstendig sammen.
Nå skal det sies at yngstemann er ganske umulig om dagen og tester alle grenser han kommer over… men at slik adferd skal utløse et enmanns ulekor fra familiens overhode… vel det er jo ikke helt bra.
Mitt fra før av overømfintlige følelsesspekter har altså nådd mye høyder og det merkes selvsagt ikke bare på hjemmebane.
Jeg bryr meg mer, tenker mer, tar ting mer personlig, blir lettere vippet av pinnen og er mer selvsentrert enn jeg har godt av.
Hva skjer med meg?!?! Jeg er gravid, ikke hovedperson i Days of our lives. For det er slik det føles. Som en såpeopera… Et nytt «problem» lurer rundt hvert eneste hjørne. Jeg tar de fleste sorger på forskudd og er parat til å falle sammen i krampegråt så snart anledningen byr seg.
Som ”Bloggerne” for eksempel… Jeg som ikke engang visste om jeg vil være med på programmet i utgangspunktet, ble helt satt ut da jeg skjønte at innspillingene for sesong 9 allerede var i gang. Uten meg.
Vanlige, ikke gravide Jørgine, vil nok ikke tenkt så mye over det. Men gravide Jørgine lurer på HVA FAEN ER DET SOM ER GÆRNT MED MEG?
Det samme gjelder de som gir meg motbør på bloggen. Hvordan kan dere…
For ikke å nevne da jeg mistet favoritt Mummiskålen min i gulvet… da var det nummeret før jeg ga opp!
Dere skjønner kanskje tegningen?
Jeg er i ferd med å miste hodet…..og dess større magen blir, jo mer vett renner ut.
Hvordan skal dette gå????
Jørgine 😉 ♥