Vi har vokst begge to. Filippa har til å med blitt høyere.

I går var det 9 år siden en nybakt mamma på 19 år og en helt ny verdensborgers første møte på fødeavdelingen på Ålesund sykehus. Utvilsomt det mest utrolige jeg noensinne har opplevd, og den mest overveldende følelsen av dem alle. Å bli mamma.

Vi har vokst begge to. Filippa har til og med blitt høyere. Det har ikke jeg. Men ellers har vi forandret oss mye siden den gangen. Naturlig nok.

Veien den har blitt til mens vi har gått, og ikke alt har gått helt som vi trodde. Men heldigvis er Filippa, på lik linje med de fleste andre barn, tilpasningsdyktig så det holder. Og tålmodig, raus og empatisk for å nevne noe.

Å være mamma er for de fleste synonymt med ubetinget kjærlighet og med den som vår viktigste bagasje har jeg fått prøve og feile… jeg har mislykkes og lykkes… jeg har sagt ting jeg angrer på og ting jeg er stolt av… jeg har vært en kjempesnill mamma og en alt for stressa mamma… jeg har kjeftet for lite og for mye…jeg har glemt tran og husket tran.

Ofte har jeg lurt på hva i alle dager det er jeg driver med, men aldri tvilt på at jeg har ei jente som elsker meg og stort sett syntes jeg er ”verdens beste mamma”.

Noe jeg definitivt ikke anser meg selv som, men disse barna… de er lojale. Vi er fundamentet i livet deres!

Jeg er stolt over gårsdagens bursdagsbarn. Jeg syntes hun er tøffing, og det håper jeg hun fortsetter å være.

Ei jente med bein i nesa som tør å ha egne meninger. Som tør å være akkurat hva og hvem hun selv vil.

Jeg prøver så godt jeg kan selv å være den jenta og vet at det ikke alltid er like lett.

Om det er noen jeg virkelig håper jeg kan være et forbilde for, så er jo det mine egne barn.

Og da streber jeg ikke etter å være en feilfri og perfekt Jørgine, men heller en person som står for det jeg gjør, som tør å feile, tør å prøve og som kan stå som et godt eksempel for det voksne mennesket Filippa en dag skal bli.

Hurra for deg jenta mi♥

Jørgine