Dette innlegget ble litt langt og jeg skjønner veldig godt om noen ramler av etter to avsnitt, men dette er så pass viktig for meg at jeg rett og slett må få satt ord på det. Så her kommer et åpent brev til Ålesund Politikammer og vektertjenesten på Moa Amfi fra en forbanna, forskrekket og oppgitt storesøster.

Etter en butikkrunde i går ettermiddag, satt Emil og Silas på et fullsatt spisested på Moa Amfi sammen med to kamerater. På et tidspunkt åpenbarer det seg to uniformerte politimenn ved bordet der de sitter, og ber Silas ta med seg jakken og bli med utenfor. Foran store panoramavindu, sjokkert, og i alles påsyn, blir han kroppsvisitert uten forklaring. Han må vise ID og svare på spørsmål om han har truet en ung gutt. Noe Silas avkrefter.

Han blir informert om at dette vil vise på overvåkningskameraer siden en 12 år gammel gutt har blitt truet med kniv og at signalementet han har oppgitt til vekterne ved kjøpesenteret, stemmer over ens med Silas’ utseende.

Deretter går Silas noe fortumlet tilbake til kameratene. Da kommer de to polititjenestemennene inn igjen og står ved utgangsdøren og diskuterer før den ene kommer bort til bordet der guttene sitter og henvender seg til tvillingene. Han informerer om at de er kjente på senteret og at vekterne «kjenner til dere»… På spørsmål om hva det innebærer, får de til svar «dere er godt kjent. Jeg vet ikke om du er skyldig eller uskyldig, men vi legger det bak oss. Vi kommer ikke til å kaste bort tid på å se på videoopptak».

Med på kjøpet får de fire kameratene servert en oppfordring om å huske å oppføre seg pent, før to eplekjekke politimenn og tre vektere tynget av stundens alvor marsjerer fra «åstedet» på rekke og rad.
Som søster og såkalt «publikum» (det er det dere liker å kalle oss om vi ikke tilfeldigvis er mistenkte, straffedømte eller småforbrytere, er det ikke?) må jeg spørre: Hva er det dere HOLDER på med?!

Statuerer dere et eksempel? Arbeider dere preventivt? Var dere bilsyke, eller var dette rett og slett et mislykket forsøk på å vise handlekraft og autoritet? En sjarmoffensiv kan man knapt kalle det. Ei heller særlig forebyggende.«Respect is something earned. Not something given». Visste dere ikke det?
For min del trodde jeg at skyt først (les kroppsvisiter) og spør etterpå, var noe man drev med i den ville vesten, men det er mulig at jeg ikke er helt oppdatert. Om en ser på erfaringer fra USA, så har det i alle fall ingen særlig beroligende virkning på folk der.

Jeg har sjekka litt rundt. Lest meg opp på lovdata.no, og funnet frem til Straffeprosessloven §195 som sier som følger: «Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av hans person dersom det er grunn til å anta at det kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i.»
§197 sier videre:
«Uten vedkommendes skriftlige samtykke kan ransaking etter §§ 192, 194 og 195 bare foretas etter beslutning av retten.»

Det skal altså være skjellig grunn til mistanke, og skjellig grunn, betyr i juridisk forstand sannsynlighetsovervekt. Så på en skala fra en til ti. Hvor sannsynlig var det at Silas satt på kafeen med en kniv i jakkelomma etter å ha truet en 12 åring med samme våpen?!Samtykket han til ransaking? Jeg har ikke nok kunnskap til å påstå at slike vurderinger ikke ble gjort, men i min uerfarne, juridiske nese lukter det svidd til lang over alle støvleskaft og noe valg, var det aldri snakk om.

§3-1 i Politiinstruksen sier dette:
Tjenesteutøvelsen skal alltid være basert på respekt for de grunnleggende menneskerettigheter og det enkelte menneskes verdighet.

Om dere hadde kommet på dette i iveren etter snarlig oppklaring, så kunne man muligens ha sett for seg en noe mer diskret tilnærming til «mistenkte». Noen fare for bevisforspillelse eller rømningsforsøk var der vel neppe der han satt midt i en tallerken med frittert kylling! Både vektere og politi fikk markert både makt og handlekraft. Heia dere! I tillegg førte tjenesteutøvelsen til at minst en person opplevde situasjonen som stigmatiserende, uverdig og som Silas selv sier, pinlig siden folk kunne tro han ble tatt for nasking. Der fikk dere inn en fulltreffer. Hipphipphopp hurra!

Siden er gutta så like som «to dråper vann» har dere jammen slått to fluer i et smekk også, for hvem var det egentlig som stod der på utstilling? Emil? Silas? Og hva har «vekterne vet hvem dere er» med saken å gjøre i jakten på en mørk mann med kniv?!

Jeg har sirkulasjon nok i topplokket til å skjønne at det ikke en gang i ludo er særlig smart å blande kortene! Hva med ordensmakten?! Gjelder det ikke det samme for dere?

Nå har jeg levd noen år i landet, og ganske lenge i utlandet også. Jeg kjenner mange polititjenestemenn både her og der. Vanlige, kjekke folk de aller fleste…og så noen drittsekker som i alle andre yrker.
Det er menneskelig å feile. Alle gjør det. Jeg er et supermenneske akkurat der, for jeg gjør feil i ett sett. MEN, når du står i en maktposisjon så bør du kanskje være ekstra varsom. Kanskje skal du ha mer respekt da. For å være sikker på at du ikke misbruker makten din. Som i går. Da dere lekte politi og røver med en fyr som til syvende og sist ikke hadde gjort noen ting, og ikke bare det. Dere gjorde det i full offentlighet. Vel vitende om at dette skal bli hengende ved ham og broren i lang, lang tid.

Onkel og tante politi, vektere.. Hva ER det dere holder på med?!

Jørgine

Var det noen som så Snappen min da jeg var kjempestygg?! Er en stund siden nå, men jeg la i alle fall ut noen «vakre» (nær)bilder av meg selv. Med store flatterende ringer rundt øynene, tørt, ugredd hår til alle kanter, en noe gråtonet hudfarge. Altså en forholdsvis sliten og uflidd fremtoning!

Og noen syntes kanskje at det er ille. Jeg som sier at du kun må måle deg mot deg selv, som mener at du aldri må sammenligne deg med andre, som insisterer på at vi må være mer fornøyde og ikke stille så store krav til utseende og prestasjoner…

Allikevel satt jeg altså i sofaen min og meddelte at jeg følte meg bleikfeit, dradd og ikke hverken pen eller sjarmerende.

Ikke det minste gøy, og enda mindre artig når jeg deler hus og seng med den «store» larven aldri mett. Han i barneboken som gnafser seg gjennom alt han møter på sin veg helt til han blir en sommerfugl.

Morten, min sommerfugl, kan gjøre det. Ete seg gjennom hele dagen og være like fin når han legger seg. Jeg der i mot, blir litt smågusten og tung når det nærmer seg november. Noe som gjør at matlysten øker, overskuddet går over på reservetanken og speilbildet håner meg.

Og da er det jeg tenker: Må jeg like det? Være glad i kroppen min når den begynner å vokse horisontalt? Le av blå ringer under øynene og si hurra til livløst hår og gusten hud?

Nei! Jeg kan leve med det, og det som jeg ikke kan gjøre noe med, må jeg avfinne meg med, men derfra til å elske meg selv….nei, det får andre øve seg på.

Jeg vil heller trene på å holde meg i form og hente overskudd og energi fra ei slitsom treningsøkt.

Når ikke det hjelper, så kan jeg skule på det triste åsynet jeg møter i speilet og hate Morten fordi han alltid ser så fresh ut!

Joda..Jeg mener fremdeles at både du og jeg må akseptere det fysiske utgangspunktet vi har fått utdelt og jobbe ut i fra det… men det er vel greit å føle seg litt misfornøyd inn i mellom også..?

Ikke sånn at man blir ulykkelig av det, men bare sånn at jah.. jeg syns jeg ser ut som en mellomting mellom en rotgrønnsak og en dårlig stekt julemann. Det er noe skikkelig dritt og jeg håper at det har skjedd et under når jeg våkner i morgen. Visst ikke så er det skikkelig urettferdig og jeg skal hate alle som ser bedre ut enn meg!!

Du kan selvfølgelig gå for en litt mildere variant, men skjønner dere poenget?

Jeg kan i alle fall leve med å ikke alltid digge det jeg ser. Jeg kan til og med leve med å føle meg skikkelig ufiks og lite lekker… i påvente av bedre tider 😉

Jørgis 😉