Tør du å utfordre din egen impuls til å si nei? 

Hei! Jeg heter Ida og pappaen min er lillebroren til mammaen til Jørgine (tante Trude).

Jørgine er to år eldre enn meg og trass lengre perioder med stor distanse mellom oss da vi var små, har vi både lekt, opplevd, kranglet, delt, ledd og lært sammen.

Vi var de to første søskenbarna i en flokk på det som nå har blitt til 16. Jørgine var raskere, sterkere, flinkere til å sløye fisk, og da vi ble eldre var hun den med større pupper og lenger hår som var bedre til å danse enn meg. Dette utløste sterke følelser som, selv om vi hadde mye gøy, i et ungt sinn ofte gikk over i misunnelse.

Årene gikk, jeg og Jøggis vokste på hver vår kant, og etterhvert lærte jeg meg å se en person jeg kunne lære noe av. Fra å være den kule eldre kusina, ble Jørgine ei dame som rører meg og inspirerer meg og når jeg nå har blitt invitert til å skrive gjesteinnlegg her, sitter jeg  ydmyk ved tastene. Heller enn å være nervøs fordi her har jeg store sko å fylle, er jeg glad for muligheten til å være på en slik arena for å kunne å dele noe av det fineste som har blitt delt med meg.

Nå har Jørgine akkurat gitt ut en egen bok! Det er kult! I boka står det et sitat som virkelig fikk meg til å tenke. Jørgine skriver:

«Jeg har funnet ut hva som er viktig for meg og holder fokuset mitt der. Det gir uendelig med energi!»

Det er kort og enkelt og jeg ble sittende og tenke på om jeg kan si det samme om meg selv. Har jeg funnet ut hva som er viktig for meg og holder jeg fokuset mitt der?

Det jeg kom frem til, er at ja, det har jeg funnet. Det som har vært viktig for meg de siste årene er å lære så mye som mulig om hvordan jeg kan bli den aller beste versjonen av meg selv, også i møte med helt ukjente omgivelser. Så mens Jørgine har skapt sin egen karriere, gitt ut ikke mindre enn tre bøker, vært på TV, inspirert tusenvis av mennesker rundt omkring i verden og etablert en nydelig familie, har jeg vært over alle hauger. Jeg har vært i USA ( i nesten to år til sammen), i India (1 år), i Latin Amerika (over et halvt år), i Laos, Kambodsja, Thailand, Israel, Egypt, Ukraina, Island, Portugal, Spania, Hellas, Frankrike, Italia, Kroatia, Montenegro, Bosnia & Herzegovina, Serbia, Slovenia, Tyskland, Østerrike, Belgia, Nederland, Polen, England, Danmark, Malaysia, Australia… Og mange av disse stedene har jeg reist til alene. Uten å vite helt hva jeg søkte, la jeg ut på leting.

En gang jeg kom hjem til Norge etter en lenger tur, var jeg sammen med venninner med god mat, vin og høy musikk. Plutselig skrudde en av jentene ned musikken og spurte: «Ida, om du skal nevne en ting du har tatt med deg hjem fra tur, hva er det?»

Uforberedt og tatt på senga, måtte jeg si det første og beste, og jeg sa:

«At verden er full av nydelige mennesker».

At dette var det første som kom inn i hodet mitt er grunnet overveldende møter med mennesker som strekker seg langt for å hjelpe en fremmed. Jeg har møtt mennesker som gir bort når de knapt eier noe, som utfører tjenester uten spørsmål om tilbakebetaling, og som åpner dørene med store smil og ønsker meg velkommen inn i det som vi her hjemme ikke engang ville kalle et hus. Flere ganger har dette utfordret mine norske intimgrenser og holdninger.

Det første «sjokket» skulle jeg få på en bar i Brasil for 7 år siden. Jeg kjøpte meg en flaske med øl, og da jeg kom tilbake til gjengen, strakte alle ut de tomme glassene sine og forventet at jeg skulle fylle dem. Satt ut og pliktoppfyllende fylte jeg hvert av glassene deres, og da jeg endelig skulle fylle mitt eget glass, var flaska tom. Det ga meg en uggen følelse og jeg følte meg malplassert og lurt. Det neste som skjedde, skulle åpne øynene mine for en helt ny verden: For mens jeg sto der med et tomt glass og prøvde og kose meg, oppdaget jeg plutselig at noen hadde fylt glasset mitt! Det fantes rett og slett en uskreven regel om at når du har, så gir du, og når du ikke har, så får du.  Den ubekvemme følelsen gikk fort over til en følelse av å være velkommen og inkludert.

På klassetur i fjellet med barneskolen jeg jobbet på i Colombia var det en liten gutt på 8 år som hadde med seg hjemmelaget empanada i nistepakken. Det første han gjorde var å spørre de rundt seg om de ville smake. Da han først skulle spise selv, var det nesten ingenting igjen. Det fikk meg til å tenke. Kan du se for deg Kari og Ola Nordmann på kino? Kari har kjøpt godteri og Ola har latt være. Midt i filmen får Ola lyst på snop og spør om han kan få litt. Da er det jo faktisk ikke helt uvanlig for oss at Kari bare svarer: «Hvorfor kjøpte du ikke ditt eget?»

En gang i India ble jeg alvorlig syk. Jeg var så svak at jeg ikke kunne gå, jeg hadde oppkastsyke, diaré, sterk hodepine, høy feber, jeg skalv, frøs og svettet og kroppen min klarte ikke å ta til seg næring. Jeg var alene, hadde ikke mat, ikke internett, det var langt å gå til hullet i bakken som alle delte som toalett lenger nede i gangen, rotter løp over gulvet på rommet mitt og jeg gråt. Da jeg våget meg ut på gulvet for å prøve å finne vann, var det en jente som så meg, og i løpet av de neste timene og dagene gikk følelsen av smerte og frykt over til en følelse av takknemlighet. Jeg fikk urteblandinger, våt klut på panna, tilsyn hele natta, og en hånd og holde i. Da jeg endelig var i stand til å sjangle meg på bena, fikk jeg hjelp til å dusje (helle varmt vann over meg med en liten kopp fra en bøtte) og hjelp til å kle meg. Tenk at fremmede mennesker kan få et så tungt øyeblikk til å bli et så vakkert minne!

I Laos mistet jeg og en venn kveldens siste buss fra hovedstaden, Vitentiane. Vi løp etter bussen og ble stående med skjegget i postkassa på en fremmed, overbefolket plass. Hva skulle vi gjøre nå? En lokal mann som hadde fått med seg hele opptrinnet kom bort til oss. Før vi fikk tenkt oss om var vi plassert i bilen hans og var på vei hjem til ham og familien. Vi fikk mat og øl og en madrass på deling på stuegulvet. Da han tidlig neste morgen vekket oss og sa at vi måtte skynde oss, satte vi oss småforvirret og spent i bilen igjen og før vi visste ordet av det satt vi på første morgen-buss ut av byen mens sekkene våre var trygt plassert på taket. Jeg vet ikke hva mannen het, men jeg vil aldri glemme gjestfriheten og villigheten til å dele.

I Colombia var jeg ofte overveldet over gjestfriheten jeg ble møtt med. Jeg hadde utallige telefonnummer til mennesker jeg kunne ringe til om det skulle være noe, jeg vet ikke hvor mange ulike mennesker jeg har bodd hjemme hos, og jeg ble alltid invitert til et eller annet måltid. En dag jeg satt i et fremmed hus rundt et bord sammen med mennesker som jeg hadde begynt å kalle venner, kom det plutselig inn en mann fra gata. Han hadde en stram kroppslukt, hullete klær og rufsete skjegg og igjen ble jeg slått i fleisen av mine egne stereotypier om hvordan man skal reagere på slikt. Alle flyttet seg et lite hakk bort, et nytt fat ble satt på bordet, og snart satt han og spiste sammen med oss, akkurat slik som jeg engang hadde blitt invitert inn.

Det siste jeg skal dele er også fra India. Jeg ble invitert til å bo hjemme hos en familie, og etter mange forsøk på å komme med unnskyldninger om hvorfor jeg heller burde dra et annet sted, tok jeg endelig med meg sekken og flyttet inn. Familien besto av foreldrene, en sønn og tre døtre, samt datteren til den ene jenta. Vi var altså  8 mennesker inkludert meg. De hadde to senger i huset. Foreldrene i den ene,oss fem jentene i den andre, og sønnen på benken på kjøkkenet. Der bodde jeg i nesten to uker. Jeg tror ikke jeg trenger og forklare hvorfor utrykket som vi så ofte bruker her hjemme i Norge «Det passer dårlig akkurat nå, vi pusser opp badet», plutselig virket helt totalt absurd for meg.

Har du noen gang sagt nei til å dele noe du egentlig ikke hadde tapt på å gi bort?

Har vi mot nok til å gå bort til en fremmed som helt tydelig har mistet fotfestet og spørre hva vi kan hjelpe ham med? Har vi mot til å gi nummeret vårt til den nyinnflytta naboen om han kanskje skulle trenge hjelp? Eller om du møter ei som ikke har et smil, kan du gi et av dine?

I den nye boka til Jørgine skriver bestemoren vår et sitat som reflekterer verdier jeg har hatt med meg lenge. Hun skriver:

«Mental styrke for mitt vedkommende, vil si å takle både medgang og motgang. Være utholdende og se muligheter i motvind, smerte og sorg, samtidig som en har krefter og mot til å søke hjelp og trøst.»

Ofte tror jeg at vi kan være redd for å ta i mot fordi vi da er redd for å måtte gi.

Tør du å utfordre din egen impuls til å si nei?