Jeg har egentlig aldri vært lykkeligere enn det jeg er nå. Aldri følt meg så komplett. Så elsket og så satt pris på.
Så hvorfor har jeg nettopp vært utrøstelig, hvorfor blir jeg grepet av panikk, hvorfor har jeg klump i magen?
Jeg skjønner det ikke helt selv. Det er virkelig ingen ting som tyder på at lykken skal ta slutt. Ingen tegn på at Morten plutselig skal pakke tingene sine og fordufte. Eller at han skal bli lei, såre meg eller lyve.
Allikevel er det nettopp det jeg ligger her å er redd for. Og det rett etter at vi har snakket om å bli gravid. Rett etter at Morten har sagt klart og tydelig at han ikke vil vente lenger.
Jeg blir bombardert med kjærlighet hver eneste dag. Jeg får langt flere bekreftelser enn det jeg tror er normalt og jeg har absolutt ingen grunn til å betvile noe som helst.
Og det syntes jeg også er vanskelig. At bekymringene som får overtaket på meg nå og da, er helt meningsløse. Jeg føler meg egoistisk som ikke klarer å bare senke skuldrene permanent! Det er urettferdig at Morten må gjenta seg selv i det uendelige. At han må forsikre meg om de samme tingene, gang etter gang, selv om jeg egentlig burde ha fått det under huden og inn i hodet for lengst.
Det burde være en selvfølge og jeg burde ikke trenge å høre det. Men jeg gjør det. Jeg trenger det fortsatt…
Sjeldnere og sjeldnere, men allikevel…
Det går fort over… og jeg klarer å hente meg inn igjen, men jeg skriver fordi… jeg tror noen kan kjenne seg igjen… og det kan ofte være en lettelse å vite at det er flere engstelige katastrofetenkere der ute♥
Jørgine