Jeg er ekspert på å grave meg ned når jeg føler det blir for mye, men jeg er heldigvis også flink til å anerkjenne ovenfor meg selv at jeg har gjort en god jobb.
Ganske sikker på at det er tilfelle nå. Har nemlig fått til ganske mye i løpet av den siste uken. Ting jeg aldri har gjort før, og mye helt på egen hånd.
OBS! Herfra og ned blir det selvskryt… så stopp her om du ikke er så glad i den slags.
Fredag for en uke siden kjøpte jeg leilighet mens Morten var på trening med begrenset tilgang til mobil.
Tirsdag fikk vi nøklene etter at jeg hadde satt himmel og jord i bevegelse får å få overta i rekordfart. Samme dag rev, Morten, Lasse og meg, gulv og gammelt kjøkken.
Onsdag kom snekkere, som jeg på en eller annen måte fikk booket med to dagers varsel. Arbeidet fortsatte og det ble 15 timer med bæring, riving og maling.
Torsdag måtte Morten reise i forbindelse med fotballen og veien videre ble opp til meg. Første steg var å prøve å få tak i rørleggere og elektrikere som kunne starte på dagen. Og at det faktisk lot seg gjøre er et mirakel. Et mirakel… kombinert med godt trente overtalelse ferdigheter, triste dådyrøyne og til og med litt trygling.
Det ble en 17 timers lang arbeidsdag for min del, og tidvis følte jeg meg helt hjelpeløs.
Hvilke materialer som skal brukes, hvor jeg får tak i hva, hvilken vei rørene skal trekkes, hva ting koster, hva vi har råd til, hvor stikkontaktene skal plasseres, kjøkkenmontering, dører, karmer, lister… mange ulike avgjørelser skal tas og til felles har alle at jeg i utgangspunktet ikke har peiling på noe av det.
En helsikes bratt læringskurve og googling annet hvert minutt.
I dag er det fredag og klokken er ikke mer enn 12.00. Jeg har allikevel rukket innom 4 ulike byggevarekjeder med en kassebil jeg knapt klarer å starte.
Jeg spør om opplagte ting. Får medlidende blikk av fagfolk i trelastavdelingen som skjønner at jeg ikke har anelse på hva jeg driver med. Jeg må stort sett bytte mesteparten av det jeg kjøper inn fordi det viser seg å være riv ruskene galt. Og jeg må spørre om hjelp til å både rygge, parkere og manøvrere.
Inn i mellom syntes jeg synd på meg selv fordi familien min ikke er i nærheten å kan hjelpe. Mamma og gutta er på ferie i Italia, pappa driver med rehabilitering etter hjerteinfarktet, Morten måtte av gårde pågrunn av fotballen og Lasse er et par dager på fjellet for å løpe.
Samtidig så beviser jeg for meg selv at jeg klarer mer enn jeg tror og at jeg er hakket mer selvstendig enn det jeg innbiller meg.
Så… klapp på skulderen til Jørgis som trengte å føle seg som en liten heltinne for å ikke dukke under! Og kanskje en påminnelse til andre om at vi som regel er både tøffere og mer handlekraftige enn det vi tror? ♥
Jørgine♥
Hipp hurra for deg og litt selvskryt! Er gjerne når man har lyst til å gi opp at man finner ett siste gir og gir gass! Vær stolt, klapp deg selv på skulderen, gi deg selv ros. Det er velfortjent!!!!
Flink du er! Hva gjør dere nå som Morten skal spille i sverige?
Fy søren så flink du er!! Unn deg selv å nyte leiligheten med beina på bordet etterpå. Alt arbeidet du gjør nå kommer dere og barna til å ha glede av i laang tid. Du har all grunn til å være stolt, for en arbeidskapasitet som bor i deg!