Jeg sier kanskje, men jeg er jo ikke tvil.

Jeg har alltid kjent mange, men aldri egentlig vært typen som har vært i store venninnegjenger eller hatt mange nære utenom familien min.

Jeg har alltid hatt en hard kjerne. En gjeng med mennesker, med og uten blodsbånd, som  jeg setter utrolig høyt. Som jeg ser opp til av ulike grunner. Kjenner godt, stoler på og føler meg trygg rundt. Mennesker som jeg går i ilden for, og som jeg vet stiller opp for meg uansett forutsetninger eller utfall.

Du vet… de som slipper det de har i hendene. Kommer dit du er, er der så lenge du trenger det og gjør det som må gjøres… enten det er store opprivende katastrofer eller små bagateller som på en eller annen måte påvirker en.

Salg og kjøp av leilighet, oppussing, hverdagsstress, jobb, bryllup og følelsen av å ikke strekke til… er utvilsomt en bagatell i det store bildet.

Det er allikevel noe som har tatt mye energi, som gjør at skuldrene ikke helt senkes til normal høyde og som tidvis føles ut som et satans åpent gnagsår, på begge hælene.

De som kjenner meg vet også… at jeg ikke slipper taket på problemer… at jeg ikke tar pause fra tankekverningen og bekymringene… at jeg ikke roer meg før flokene er løst og alt er under kontroll.

Og det er kanskje derfor Lasse var første mann på stedet da vi overtok leiligheten. Det er kanskje derfor han har jobbet over 30 timer i løpet av de tre siste dagene.

Jeg sier kanskje, men jeg er jo ikke tvil.

Han slapp sitt, for å drive på med mitt. Fordi han vet at jo mer som blir gjort nå, jo mer avslappende blir bryllupshelgen. Både for meg og for Morten… men mest meg så klart, som har master i stress og doktorgrad i krisemaksimering!

Årets forlover? Utvilsomt! Verdens beste venn? Ingen tvil om det heller!

Takk for at du er du, min fantastiske Lasse!

Jørgine♥