Statusrapport og familievlog!

Velkomstkomiteen sto klar på flyplassen i Roma da gutta og jeg landet. Da gjensto bare en 2,5 timers kjøretur før vi var helt framme.

Vi satte kursen mot San Felice utenfor Napoli i kjent syditaliensk stil, med  gjennomsnittsfart på 130 km/h uavhengig av om det er motorvei eller boligfelt,

Det gikk radig, og hjemme ventet enda en velkomstkomite på ca. 10 personer. Noen naboer og resten familie. Pizzaen sto klar på bordet, og vi fråtset til vi sjanglet til sengs i totiden.

Fem timer senere var det opp igjen og rett til sykehuset for å besøke pappa.

Jeg var så anspent i det jeg kom inn på rommet hans at jeg knapt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Vi hadde fått streng beskjed av legen om at det ikke måtte bli dramatisk, at han helst ikke skal bli så alt for emosjonell, at hjerte og sinn trenger ro…

Og hvordan skulle jeg klare det? Jeg er jo kjent for å både være i overkant dramatisk og ikke minst typen som røres voldsomt av slike situasjoner. Jeg var egentlig redd for at jeg skulle gi mannen enda et infarkt ved å sette i gang en kjedereaksjon av krampegråt og alt for harde klemmer.

Det gikk heldigvis fint og pappa var like frisk, eller like syk blir vel riktigere å si, som da vi kom.

Etter den korte visitten, som forresten ble avbrutt av en irriterende sykesøster, reiste vi hjem får å vente på neste besøkstid.

Ventetiden gikk til litt ymse aktiviteter. Spising opptok store deler av tiden. Tanten min forer oss konstant, og verken jeg eller gutta takker nei til mat. Ellers var det tennis-fotballturnering i hagen og innspilling til det som begynte som en veldig seriøs videoblog…

Med eldstebror i spissen som regissør, produsent og mann bak kamera, ble det satt i gang noe som virket langt mer som en lavkostnads og klein reportasje enn en søt og lett videoblogg.

Heldigvis gikk gutta lei etter hvert og avslutningen av vloggen sto jeg for selv!

Nyt! 😉

Jørgine♥