Jeg fikk jo deg, og overlevde attpå til!

Nå for tiden krangles det om den minste ting her i huset. Ungene er på hverandre hele tiden og Filippa begynner å bli drittlei av å dele rom med en påståelig fireåring.

Det er i tillegg svært viktig at ting er likt. Skjevfordelinger og forskjellsbehandling aksepteres ikke under noen omstendigheter og alt måles, veies og vurderes av fire små argusøyne.

Nå leser ungene mine foreløpig ikke bloggen min, men nå har denne likestillingskampen gått såpass innpå meg at jeg ikke tør annet enn å lage bursdagsinnlegg til Sokrates også. Gud forby at han får nyss i at jeg skrev innlegg til søsteren på hennes åtteårsdag.

So here it goes…

Da du kom til verden lille minimann, holdt mamma på å dø. Bokstavelig talt.

Jeg mistet 2 liter blod rett etter fødselen og var blodfattig i lang tid etterpå. I tillegg var du svær, over 4 kilo og passe bredskuldret.

Men nå skal ikke jeg la dette handle om meg. Poenget er. Til tross for en veldig nær døden opplevelse er det jeg husker fra 19 april kun fryd og gammen.

Jeg fikk jo deg, og overlevde attpå til!

Etter hvert som du vokser til ser jeg hvor like vi er. Jeg skjønner reaksjonsmønstrene dine, jeg kan sette meg inn i følelsene dine, jeg kjenner meg igjen i staheten din og kan relatere meg til raserianfallene dine.

Du er som snytt ut av nesa på mor di. Det sier vi på Sunnmøre. Ikke spesielt delikat, men sant nok.

At vi er så like er både en fordel og en ulempe.

Vi krangler så busta fyker, og klemmer det ut etterpå. For det kan vi. Klemme, nusse, kose og si fine ting til hverandre!

Jeg er like stolt av deg som jeg er stolt av storesøsteren din og du er selvsagt den beste fireåringen jeg vet om.

Det er (stort sett) en fest å være mammaen din Sokrates og jeg gleder meg til fortsettelsen!♥

Jørgine♥