Jeg var 19 år og nettopp ferdig på videregående da jeg ble gravid med Filippa.
Det var ikke planlagt å skulle bli mamma så tidlig og jeg hadde aldri vært av den sorten som hadde gått rundt med rosa drømmer om sparkebukser og barnevogn. Småunger har det alltid vært nok av i min familie og med haugevis av både kusiner, fettere, og søsken, har småfolk ikke vært det mest interessante.
Men plutselig var jeg gravid, og faktisk opplevdes det aldri som noe krise.
Jeg var kommet i «lykkelige omstendigheter» og selv om det slettes ikke passet å bli mor som 19 åring, så føltes det ikke riktig å skulle ta abort.
Noen av fremtidsplanene mine måtte vike, andre ble til, og resten fikk jeg ta underveis.
Familien min gjorde som de alltid gjør. Støttet meg i avgjørelsen min og tenkte at et barn fra eller til… mange var vi uansett.
Filippa ble verdensborger den 11 mars 2009 og til tross for at hun var like skrukkete og rar som alle andre nyfødte, hadde jeg aldri sett noe så vakkert. Jeg hadde heller aldri elsket så intenst før, enda jeg bare hadde kjent henne i et par minutter.
Til tross for at jeg plutselig var mamma, fortsatte jeg å være Jørgine. Barnslig, impulsiv og tullete som fortsatt heller ville være ute og leke enn å stå inne på kjøkkenet og bake. Jeg fortsatte å trene, fortsatte å reise, fortsatte å oppleve og fortsatte å legge spennende planer.
Stort sett med en med en liten blond medpassasjer, men også på egen hånd.
I morgen blir Filippa 8 år og jeg er like stolt som alle andre mammaer. Både av meg og henne. Hun er tøff, modig, selvstendig, sta, påståelig, smart og snill!
HIPP HURRA FOR JENTA MI! Måtte du bli akkurat det du vil, når du vil og med hvem du vil. Jeg skal heie på deg for evig og alltid♥
Jørgine♥
