Det var et ork… fra begynnelse til slutt…

Jeg elsker å trene. Jeg vil faktisk gå så langt  å kalle det en lidenskap.

Jeg føler meg på mange måter avhengig av fysisk aktivitet, bevegelse, muskler som er kjørt i kjelleren og en puls som hamrer løs.

Allikevel… har jeg dager hvor det å skulle gjennomføre en økt kjennes som en straff, et ork, en lidelse og nesten uholdbart. Kjenner du deg igjen? Du trodde vel ikke du var alene om følelsen?

Dette strider kanskje mot det jeg vanligvis sier. At trening er gøy, at det er en mulighet til å få en ordentlig utblåsning, et avbrekk fra hverdagen og helt nødvendig for at jeg skal føle meg vel. For det er jo utgangspunktet. At det er lystbetont! Men… ikke alltid… en sjelden gang føler jeg det motsatte…

Og hva gjør man med de dagene der det verken er gøy eller lystbetont. Holder man seg til den opprinnelig planen (om å stikke å trene) eller lytter man til kroppen som drar deg mot sofaen?

Vel… føler du det slik hver gang du skal trene, da er det nok best om du ignorer kroppens forsøk på å holde deg tilbake… du har mest sannsynlig alt å vinne om du kommer deg på av gårde…

Om du derimot føler det slik en sjelden gang, men stort sett kommer gjennomfører likevel, må det være lov å legge om planene litt og ta igjen den planlagte økten dagen etter.

Min erfaring er allikevel… best å bare få det unnagjort! Spesielt om det er snakk om mandagstreningen, for det er noe demotiverende ved å ikke gjøre det en har satt seg fore. Slik at det kan påvirke resten av ukens aktiviteter.

Derfor har jeg alltid et bestemt antall økter i uken som jeg ikke, under noen omstendigheter, får lov til å avlyse. Mandagsøkten er en av dem. Deretter legger jeg opp til noen økter som jeg kan sluntre unna om det skulle være helt nødvendig.

I dag ble det med andre ord tvangstrening!

Det var et ork… fra begynnelse til slutt… fra dørstokken hjemme til knebøysstativetet… men det er jammen deilig når det er overstått!

Dessuten… alt kan ikke være gøy. Noen ting må gjøres uavhengig av lyst.

Jørgine♥