Når mammaen min snakker om elevene sine får hun et helt spesielt blikk.
Hun blir varm i øynene, smiler, og forteller om alt fra katastrofetilfeller til imponerende prestasjoner. Alt med en slags kjærlighet og omsorg som disse tiendeklassingene fremkaller hos henne.
Jeg ser på henne nå mens hun sitter og retter tentamener med gråblyant. Fargen er grå, ikke rød, av en grunn og det oppsummerer egentlig mammaen min som lærer på en veldig god måte.
«Hvem vil ha tilbake en stil full av røde streker? De skal gjøres oppmerksom på feilene sine, ikke få slengt dem i trynet. Korrigeringene skal veilede, ikke ta bort essensen av det eleven har forsøkt å formidle.»
Mens hun sitter med nesa ned i bunken ler hun litt inn i mellom, blir blank i øyne inn i mellom og leser opp avsnitt til meg inn i mellom.
Jeg ser at hun blir glad av godt oppbygde setninger og gode formuleringer, men også av usammenhengende tekster, skrivefeil og misforståtte problemstillinger. Fordi, hun ser innsatsen og arbeidet som hver elev legger ned. Uavhengig av om det er en femmerstil eller toer.
Slik har hun alltid vært med meg og søsknene mine også. Så lenge vi gjør vårt beste… er resultatet ikke så nøye…
Man kan ikke være god i alt og man skal ikke få til alt. Det har jeg ofte fått høre i oppveksten, når jeg tilsynelatende har feilet. Det tenker jeg er en godt utgangspunkt for en lærer som daglig står foran 50 elver som er på vei til å bli voksne.
Mammaen min er en mamma man kan regne med. Det er hun også som lærer.
Og det skulle vel bare mangle… klart man skal kunne regne med de som underviser deg dag ut og dag inn. Klart en skal føle respekt og likeverd fra en av de du ser like mye som dine egne foreldre på daglig basis. Klart skolen skal være en arena hvor det finnes voksenpersoner du kan gå til, betro deg til og stole på.
Og selvfølgelig legger ikke en god lærer elevene igjen på jobb, hun tar dem med seg hjem. I hjertet sitt♥
Jørgine