Jeg blir ofte spurt om hvordan jeg taklet å bli mamma så tidlig og hvordan det påvirket livet mitt…Her kommer svaret…
Vi er seks søsken og, så vidt jeg vet, er ingen av oss planlagte. Det samme gjelder mine barn. De kom som en overraskelse begge to og det samme kommer nok til å gjelde for tredjemann også… i den grad at det er helt uaktuelt å eksperimentere med flere prevensjonsmidler. Litt fordi jeg så langt har blitt gravid med både p-sprøyte og kobberspiral, men mest på grunn av alle bivirkningene.
Jeg ble gravid med Filippa da jeg var 19 år og fikk henne da jeg var 20. Noe nerver har jo man alltid, men jeg må si at jeg tok det nokså kuli. Til tross for at jeg visste at ting kom til å endre seg, tenkte jeg at livet nødvendigvis ikke måtte bli snudd helt på hodet for det.
Jeg har vokst opp med en ung mamma som ikke har gitt avkall på sine interesser, drømmer og planer. Vi ble bare en del av dem.
Ettersom mamma stort sett har vært alene med oss, har vi hengt med på det meste. Jeg husker at jeg satt med tegnesaker bakerst i aerobicsalen mens mamma hoppet og spratt. Jeg har sovnet i vognen til lyden av mamma og venninner som skravlet. Jeg har vært guideassistent og underholdt Italienske turister med norske barnesanger på turbusser om somrene og jeg har vært sent oppe og sett på Friends.
Slik ønsket jeg det for mine barn også. Jeg ville aldri blitt klar for å bli gravid, hverken da eller nå, om det hadde betydd at jeg måtte gi avkall på de viktige tingene i livet mitt. Mye av mine interesser definerer i stor grad hvem jeg er som person og hvordan andre ser meg, så det har vært viktig for meg å fortsette å være Jørgine, ikke bare mammaen til Filippa og Sokrates.
Mulig ikke dette er gjeldende for alle, men for min del, tror jeg det gjør meg til en bedre mamma.
Jeg prioriterer trening, både med og uten barn og jeg har vært opptatt av å ha en jobb jeg trives med selv om det har krevd litt mer logistikk enn en 8-4 jobb ville gjort. Inn i mellom pynter jeg meg, drikker litt for mye vin og danser hele natten mens ungene er hos besteforeldre eller venner. Jeg gjør fortsatt dumme ting, tar impulsive valg, er tidvis veldig barnslig og ringer mammaen min for trøst når jeg er lei meg.
Det betyr på ingen som helst måte at barna mine ikke er det mest dyrebare jeg har. De som betyr aller mest og de som prioriteres fremfor alt om det skulle være nødvendig. Jeg mener bare at det kan kombineres.
En hører ofte om foreldre som mister seg selv fordi de får barn. Plutselig er de bare mammaen til… eller pappaen til… Romantikken forsvinner, de ekstra kiloene fra svangerskapet (for både mor og far) slipper ikke taket, trening får man aldri tid til og hverdagen blir en evinnelig rutine hvor alt må følges til punkt og prikke.
Inn i mellom tror jeg vi er alt for opptatt av å gjøre ting på en bestemt måte. Gjøre det på den måten alle andre gjør det. Gjøre det på den trygge måten hvor ingen ting er kritikkverdig. Men hva skjedde med å finne vår egen måte?
Som i så mye annet er vi så opptatt av å være perfekte foreldre, være best og ikke under noen omstendigheter feile.
Jeg tenker at vi burde bli flinkere til å kjøpe ferdigkaker til dugnaden på idrettslaget. Heller ta ei treningsøkt eller en tur i frisk luft enn å bake.
Inn i mellom kan åtte timer søvn nedprioriteres til fordel for en sofadate med kjæresten på en helt vanlig tirsdag.
Jeg tenker også at man ikke trenger å være superseriøs til en hver tid selv om man er foreldrene til… og jeg mener at ikke alt trenger å være på stell til en hver tid.
At vi går i kjelleren fordi vi glemte en barnebursdag eller matpakken er helt unødvendig. Det kommer flere muligheter.. Og med det samme vi er inne på matpakker…den trenger ikke inneholde alle regnbuens farger, med praktiske rom fylt med delikate kokkeleringer. En skive med leverpostei og litt agurk funker også.
Og forresten… om du ikke lager de beste bollene i gaten så går du bare til bakeren. Det er de som kan det best uansett.
Listen kan bli lang… men jeg stopper der 😉
Det ble visst litt mer tekst en jeg trodde… dette har i alle fall vært min måte å håndtere mammarollen på. Ikke dukke under for press og prøve å være perfekt. Jeg har funnet min måte.
Jeg vet jeg har både svake og sterke sider som mamma… men viktigst av alt vet jeg at jeg har to lykkelige barn som føler seg trygge og elsket. Og ikke nok med det. Jeg er også lykkelig. Følger drømmen, tar meg tid til å gjøre de tingene jeg liker og nyter livet. Mest med, men også uten barn!
Jørgine♥