Jeg kom hjem fra Fagsamling i går kveld klokka seks. Da var Morten og kidsa klare med takeaway. Sokrates lyste opp tilværelsen med verdens største Donaldkul, tørkestativet sto på sin faste plass midt i stua og lekene lå ALLE andre steder enn der de skulle.
Altså, en tilsynelatende helt vanlig søndag!
Etter å ha fått ungene i seng var jeg egentlig sengeklar, men fikk jeg beskjed om å vente litt på sofaen mens Morten forsvant inn på soverommet.
Da han kom tilbake var han helt rar og stotret fram et par uforståelige setninger om at han hadde snakket med både min og hans mamma, at det hadde blitt mye gråting og at han selv ble helt tatt på senga av hvor sterke følelser han hadde sluppet løs.
Jeg fikk helt hetta og tenkte at dette måtte være alvorlig og så for meg det ene skrekkscenarioet etter det andre….nå var han på vei til å gå fra meg etter at han først hadde konsultert med to av de viktigste damene i livene i våre.
Etter hvert som fortsettelsen kom… begynte det å demre. Skrekken gikk gradvis over til lykkerus…
”Jeg har prøvd å finne det perfekte øyeblikket, tenke ut en spektakulær setting, finne ut hva jeg skal si og hva som gjør at vi er VI. Jeg kom fram til at VI er hverdagen. Det mest spesielle med oss er dette… Mandager, tirsdager, torsdager… at hver dag er like deilig, at jeg våkner morgen etter morgen og føler meg lykkelig, at jeg legger meg kveld etter kveld å føler meg elsket, viktig og trygg. At jeg hører til her og at dere tilhører meg, gjør meg til verdens lykkeligste. ”
Så gikk han ned på kne og jeg svarte ja!… så kom Sokrates labbende og forlangte at vi skulle se på kulen en gang til og så skulle han HELT SIKKERT være flink å legge seg…..tilbake til ring og Morten og Jørgine i emosjonell oppløsningstilstand…før hverdagen kom tassende tilbake. Denne gangen med en bamse som ikke hadde fått nattaklem og siden han først var der, så kunne han faktisk tenke seg et glass vann.
Etter enda mere ring, tårer og lykkerus endte det mest perfekte uperfekte frieriet EVER, på badet med tannpuss og telefonering til respektive mammaer og et stort antall brødre.
I dag våknet jeg, akkurat et år etter at vi ”offisielt bestemte at vi skulle være kjærester ”, forlovet til den fineste og snilleste mannen jeg noensinne har møtt. Å si at jeg er lykkelig blir en underdrivelse… jeg kan egentlig ikke forklare med ord hva jeg føler!
Det jeg kan si med en million % sikkerhet er at jeg elsker deg høyere enn himmelen og mer enn alle stjernene i universet, Morten! 
Jørgine♥
