Jeg blir ofte spurt om hvordan jeg taklet å bli mamma så tidlig og hvordan det påvirket livet mitt…Her kommer svaret…
Vi er seks søsken og, så vidt jeg vet, er ingen av oss planlagte. Det samme gjelder mine barn. De kom som en overraskelse begge to og det samme kommer nok til å gjelde for tredjemann også… i den grad at det er helt uaktuelt å eksperimentere med flere prevensjonsmidler. Litt fordi jeg så langt har blitt gravid med både p-sprøyte og kobberspiral, men mest på grunn av alle bivirkningene.
Jeg ble gravid med Filippa da jeg var 19 år og fikk henne da jeg var 20. Noe nerver har jo man alltid, men jeg må si at jeg tok det nokså kuli. Til tross for at jeg visste at ting kom til å endre seg, tenkte jeg at livet nødvendigvis ikke måtte bli snudd helt på hodet for det.
Jeg har vokst opp med en ung mamma som ikke har gitt avkall på sine interesser, drømmer og planer. Vi ble bare en del av dem.
Ettersom mamma stort sett har vært alene med oss, har vi hengt med på det meste. Jeg husker at jeg satt med tegnesaker bakerst i aerobicsalen mens mamma hoppet og spratt. Jeg har sovnet i vognen til lyden av mamma og venninner som skravlet. Jeg har vært guideassistent og underholdt Italienske turister med norske barnesanger på turbusser om somrene og jeg har vært sent oppe og sett på Friends.
Slik ønsket jeg det for mine barn også. Jeg ville aldri blitt klar for å bli gravid, hverken da eller nå, om det hadde betydd at jeg måtte gi avkall på de viktige tingene i livet mitt. Mye av mine interesser definerer i stor grad hvem jeg er som person og hvordan andre ser meg, så det har vært viktig for meg å fortsette å være Jørgine, ikke bare mammaen til Filippa og Sokrates.
Mulig ikke dette er gjeldende for alle, men for min del, tror jeg det gjør meg til en bedre mamma.
Jeg prioriterer trening, både med og uten barn og jeg har vært opptatt av å ha en jobb jeg trives med selv om det har krevd litt mer logistikk enn en 8-4 jobb ville gjort. Inn i mellom pynter jeg meg, drikker litt for mye vin og danser hele natten mens ungene er hos besteforeldre eller venner. Jeg gjør fortsatt dumme ting, tar impulsive valg, er tidvis veldig barnslig og ringer mammaen min for trøst når jeg er lei meg.
Det betyr på ingen som helst måte at barna mine ikke er det mest dyrebare jeg har. De som betyr aller mest og de som prioriteres fremfor alt om det skulle være nødvendig. Jeg mener bare at det kan kombineres.
En hører ofte om foreldre som mister seg selv fordi de får barn. Plutselig er de bare mammaen til… eller pappaen til… Romantikken forsvinner, de ekstra kiloene fra svangerskapet (for både mor og far) slipper ikke taket, trening får man aldri tid til og hverdagen blir en evinnelig rutine hvor alt må følges til punkt og prikke.
Inn i mellom tror jeg vi er alt for opptatt av å gjøre ting på en bestemt måte. Gjøre det på den måten alle andre gjør det. Gjøre det på den trygge måten hvor ingen ting er kritikkverdig. Men hva skjedde med å finne vår egen måte?
Som i så mye annet er vi så opptatt av å være perfekte foreldre, være best og ikke under noen omstendigheter feile.
Jeg tenker at vi burde bli flinkere til å kjøpe ferdigkaker til dugnaden på idrettslaget. Heller ta ei treningsøkt eller en tur i frisk luft enn å bake.
Inn i mellom kan åtte timer søvn nedprioriteres til fordel for en sofadate med kjæresten på en helt vanlig tirsdag.
Jeg tenker også at man ikke trenger å være superseriøs til en hver tid selv om man er foreldrene til… og jeg mener at ikke alt trenger å være på stell til en hver tid.
At vi går i kjelleren fordi vi glemte en barnebursdag eller matpakken er helt unødvendig. Det kommer flere muligheter.. Og med det samme vi er inne på matpakker…den trenger ikke inneholde alle regnbuens farger, med praktiske rom fylt med delikate kokkeleringer. En skive med leverpostei og litt agurk funker også.
Og forresten… om du ikke lager de beste bollene i gaten så går du bare til bakeren. Det er de som kan det best uansett.
Listen kan bli lang… men jeg stopper der 😉
Det ble visst litt mer tekst en jeg trodde… dette har i alle fall vært min måte å håndtere mammarollen på. Ikke dukke under for press og prøve å være perfekt. Jeg har funnet min måte.
Jeg vet jeg har både svake og sterke sider som mamma… men viktigst av alt vet jeg at jeg har to lykkelige barn som føler seg trygge og elsket. Og ikke nok med det. Jeg er også lykkelig. Følger drømmen, tar meg tid til å gjøre de tingene jeg liker og nyter livet. Mest med, men også uten barn!
Jørgine♥
Du er bare helt magisk. Hurra, for et fantastisk innlegg.
Min store inspirasjon.
<3 <3 <3
Jeg er fast leser av bloggen din, og digger deg. Foruten innlegg om kosthold og trening, er dette noe av de bedre innleggene du har postet. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg ble selv mamma i relativt ung alder (21 år) og mener det er viktig å ikke sette livet på vent og holde opp med det man liker å gjøre, bare fordi man får barn. Fine betrakninger om akkurat dette temaet, Jørgine:)
Hyggelig å høre! Takker <3
Høres ut som en fantastisk barndom! Skjønner ikke hvorfor mange foreldre lager så store problemer av ting, hvorfor alt må planlegges så utrolig nøye og at barna blir aldri med på ting som kanskje de ikke synes er så veldig gøy. Barn har godt av å kjede seg litt, og ikke minst at de ikke får viljen sin til enhver tid.
Har også blitt med mange steder som barn, og har ikke annet en gode minner 🙂 mine foreldre så aldri noe problem med å ha med meg og søstra mi, det er jeg takknemlig for i dag.
Kommenterer nærmest aldri, men dette syntes jeg var så fint skrevet at jeg hadde lyst til å gi en \»tommel opp\»:)
Det er veldig hyggelig <3
AMEN! Takk for at endelig noen satt ord på mine følelser. Dette innlegget er som å beskrive mitt tilfelle også 🙂
Selvom man blir far eller mor behøver man ikke å gi avkall på det de har en brennende interesse for (med mindre det setter liv i fare da kanskje) 😉
Var du sammen med barnefar da eldste jenta kom til? 🙂
Hei <3 Ja det var jeg:-)
Det er så mange roller vi skal fylle i livet, og i dagens samfunn bomber media oss med råd om hva vi skal gjøre for å bli verdens beste mor/ kjæreste osv. I streben etter å fylle rollen som \»mammaen til\», \»dama til\» samt yrkesrollen vår på en best mulig måte, kan vi glemme å vie den kanskje viktigste rollen av dem alle, nemlig rollen som bare oss selv nok oppmerksomhet. Resultatet blir at vi føler oss slukt og som at vi er i ferd med å miste oss selv. Jeg mener det er viktig å prioritere å gi seg selv litt \»me-time\» iblant og at det overskuddet det gir også vil virke positivt inn på de alle rollene en har å fylle: en mor som har det bra med seg selv er en bedre mor enn en mor som ikke har det så godt med seg selv. Barn har heller ikke vondt av å føle at de ikke alltid er \»the centre of the universe\». Det viktigste for dem er ubetinget kjærlighet, at de føler seg sett, at du alltid vil være der for dem, men at de av og til kan få kjenne at du har deres fulle oppmerksomhet.
Så fint skrevet! Veldig enig <3
Nydelig innlegg! Du er god, Jørgine!! <3
Fantastisk innlegg! Dette var så fint skrevet at jeg måtte kommentere, selv om det er noe jeg sjelden gjør 😉 Stå på, du er utrolig inspirerende! 🙂
FANTASTISK!
Takk for at du deler tankene dine. Dette trengte jeg å lese i dag. Jeg kommenterer sjelden på ting, men dette innlegget følte jeg at jeg måtte.
Har to små barn selv, og kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har glemt av meg selv og er kanskje bare \’\’mammen til..\’\’ Jeg finner sjeldent på noe for jeg får dårlig samvittighet ovenfor barna. Skal jeg trene er det etter de har sovnet på kvelden.. Skal jeg være sosial med venner må det planlegges ukesvis i forveien. Det trenger jo ikke være sånn! Far, venner og besteforeldre er jo her. og de støtter opp mer enn gjerne.
Ha en fin dag 🙂
❤️❤️❤️
For et bra innlegg! <3 Og takk for svar om prevansjonen! 🙂 :p 🙂
Altså dette er absolutt IKKE kritikk av verken deg eller dette blogginnlegget ! Synes du er en rå oppegående ung dame. Bare en liten tanke fra noen som \»bare er mammaen til.. \» -og trivest veldig veldig godt med det! Gjennomsnittsalder for førstegangsfødende i Norge har akkurat bikket 30år. Og de fleste som rekker \»komme sopass opp i åra\» har gjærne brukt de siste 10-15 åra på nettopp å trene/se bra ut/ karrierejag og \»meg tid\»! Og etter 10-15 år med altfor mye meg, er man kanskje veldig fornøyd me å slippe litt \»meg\» for en stund. Mange av de som har bikket 30 når de får barn har gjærne vært veldig klar for å få barn ganske lenge, og i værste fall prøvd å få barn i noen år. Og da er det faktisk fantastisk deilig å kunne puste litt ut, og gi litt tralten i at man veier noen kg for mye/ går på butikken i kosebukser! Og selv om jeg aldri skulle trodd dette da jeg var på din alder så setter jeg faktisk utrolig pris på å stå på kjøkkenet å bake en kake til basar/dugnad/barneselskap! Som tidligere nevnt, absolutt ikke kritikk av det eller blogginnlegget , kanskje heller litt samfunnskritikk fra noen som synes samfunnet skulle ha plass til oss som bare vil være \»mammen til..\» også 😉
Godt poeng og ser absolutt hva du mener! 🙂 Innlegger er ikke ment som en kritikk til de som trives med å være bare mammaen til… men mer enn oppfordring til de som ønsker å være mer, men ikke tar tak i det. Jeg mener ikke at alle burde gjøre karriere, trene eller kjøpe ferdigkake, men det må være rom for å kombinere. Rom for å ikke være perfekte, feile og senke skuldrene selv om samfunnet gjerne vil at vi skal være best i alt, flinkest og helst se bra ut samtidig 😉 Jeg skriver videre at jeg syntes alle burde finne sin måte. Det virker det som du har gjort, og det er slik det burde være 🙂
Klem <3