De vil ha en baby!

Sokrates og Morten har rotta seg sammen. De vil ha en baby. Helst en guttebaby, men jente funker også har jeg fått beskjed om.

Kan ikke helt huske å ha løyet på meg evnen til å bestemme kjønn på forhånd, men uansett er ikke Filippa og jeg helt enige med gutta. Vi vil helst ha hund.

Filippa har mer enn nok med et småsøsken og mener at å utvide familien er en veldig dårlig ide. Vi har ikke nok leker og det blir veldig styrete om hun skal måtte beskytte Barbiedukker og pyntegjenstander mot enda et bråkete krapyl.

Jeg har derimot mine egne argumenter for å legge tanken om en lillebror eller en lillesøster på is.

Hovedargumentet mitt er at jeg orker ikke å bli hvalross igjen. I alle fall ikke på en stund.

For å være gravid dere… det er ingen dans på roser… joda, en får en helt fantastisk presang etter ni måneder, men det er et helsikes styr å ”pakke” den ut.

Først er det tre måneder med morrakvalme, den litt ubestemmelige magen som ikke ser annet en småfeit ut, humørsvingningene og tanken på at dette bare er begynnelsen.

Så går en fra en kvapsete valk til en litt mer sjarmerende kul, men da er det plutselig trangt om plassen. Urinblæren blir presset opp i et hjørne og det skal ikke mer enn en liten slurk til før en må løpe på do. I tillegg er det lett å skvette litt i undikken om en prøver seg på noe annet en kontrollerte og veloverveide bevegelser. Box jump for eksempel… er bare å legge på hylla. Nysing også for den saks skyld.

Magen fortsetter å vokse, og fint og flott er det… hadde bare alt annet forblitt uforandret… men neida… en slipper ikke unna. Med barnet vokser også mor. Ut av bukser, bher, truser, tightser og alt annet laget av stoff.

Å si at en vokser ut av sitt gode skinn er ingen underdrivelse for mitt vedkommende. Det bekrefter strekkmerkene jeg har på både mage, lår og bryst. Huden min var tydeligvis ikke forberedt på 20 kilo ekstra last og responderte derfor med å forevige svangerskapene mine med et pent skrukkete mønster.

Også må en ikke glemme de sure oppstøtene (og ikke kom med et kjerringråd er du snill) som plager deg til alle døgnets tider.

En må heller ikke glemme de fullstendig uprovoserte anfallene av sårbarhet og grining, den umulige oppgaven ved å finne en behagelig stilling, svettetoktene, rumpa som av en eller annen grunn kravler lenger og lenger nedover lårene og ikke minst luktesansen som går fra å være helt normal til å plukke opp alle dritlukter i hele verden (godlukter også altså, men nå er vi på det negative).

Til slutt kommer fødselen. Dagen en har ventet på i ni måneder, som strengt tatt burde være helt uproblematisk med tanke på alt en allerede har vært i gjennom. Men neida, den byr på flere utfordringer. For nå skal en hel menneskekropp presses ut av en nokså smal åpning. Og den åpningen må du i tillegg jobbe for. Først en gang hvert femte minutt og deretter med hyppigere og hyppigere intervaller. Det heter rier for den som ikke er kjent med dem, og det er typ det vondeste en noen gang kan tenke seg.

Når hode er ute er en godt i gang, men en trenger ikke være overlege for å vite at det ikke er det bredeste punktet på kroppen. Stålsett deg for skuldrene og håp at de ikke er alt for brede.

Omsider ligger en der med en helt fersk verdensborger på brystet, noen sting i underlivet, en fortsatt nokså bollete mage og et hjerte som nesten eksploderer av kjærlighet.

Var det verdt det? Selvfølgelig! Ingen tvil om det.

Skal jeg gjøre det igjen… helt klart!

Nå? Dessverre Sokrates og Morten. Gi meg en liten stund til♥ Jeg har noen treningsreiser, workshopper og fagsamlinger jeg må få unna først!Jeg stemmer for hund i første omgang, så satser vi på at det klaffer om et års tid!

Jørgine♥