I dag så jeg en jente på flyplassen i Stockholm. Hun hadde på seg shorts. Ikke veldig kort, men litt av lårene og leggene syntes. Det var en søt og nokså formfull jente.
Grunnen til at jeg la merke til henne var at hun var tydelig ubekvem. Det virket som om hun angret på at hun hadde på seg kortbukser.
Shortsen ble konstant trukket i for å dekke lårene og hun hang jakken sin over vesken for å skjule mest mulig av bena. Samtidig som hun nokså iherdig forsøkte å dekke seg til fikk jeg inntrykk av at hun ville gå gjennom ankomsthallen så ubemerket som mulig. Være usynlig.
Det fikk meg til å tenke på en ganske stor dame jeg så på en Pin-up aktig butikk på Løkka for noen dager siden. Hun var høy, hadde heftige former og var ganske mye større enn gjennomsnittet.
Men det var ikke på grunn av størrelsen jeg la merke til henne. Det var fordi hun var råflott. Åltrang grønn jumpsuit uten ermer og håret satt opp i en slags 50 talls frisyre.
Hun virket sterk, selvsikker og komfortabel. Hun ville ikke være usynlig. Hun ville syntes.
Ingen av disse to jentene passer inn i samfunnets definisjon av perfeksjon eller skjønnhet. De er for store, kinnbena er ikke tydelige nok, proporsjonene stemmer ikke helt og ansiktene er ikke plettfrie.
Allikevel virker det som den ene av disse ikke har latt seg påvirke eller definere av samfunnets idealkvinne. Pin up damen i den grønne drakten har skapt sitt eget bilde av skjønnhet. Hun følger sitt eget ideal og det funker som bare rakkeren.
Jenta på flyplassen derimot… jeg tipper hun har valgt å la sitt eget selvbilde defineres ut ifra helt andre standarder enn hun selv har skapt. Hun vil være som de slanke hoppende coverjentene. De med trente lår som ikke ”må” skjules bak en lang jakke…
Det hun kanskje ikke tenker over er at det i bunn og grunn ikke teller hvor høyt du blir rangert fra 1 til 10 av mannen i gaten…
Joda… det er ofte letter å være ”pen”. Du blir kanskje bedt på flere dater, du får sikkert mer bekreftelse fra det motsatte kjønn, du passer ofte inn i klærne til utstillingsdukken, mange streber etter å se ut som deg og du ser sikkert smashing ut på klassebildet…
MEN å bli sett på som vakker av folk flest har ikke nødvendigvis noen innvirkning på hvordan du føler deg og hvordan du ser på deg selv.
Fordi… når alt kommer til alt er det måten DU bærer deg selv på og den selvtilliten DU står foran andre med som VIRKELIG betyr noe…
Om hver enkelt av oss kunne begynne med å definere sin egne idealer. Om disse kunne være basert på vårt eget utgangspunkt og den beste utgaven av oss selv. Kanskje vi da kunne sluttet å jage etter et kroppsideal som de aller færreste kan leve opp til…
Kanskje vi ville vært litt mer fornøyde da. Kanskje vi ikke hadde følt et sant voldsomt press. Kanskje…
Jørgine♥
Bra, Jørgine !
❤️
Du får sagt det du☺. Tenk kunne de fleste tenkt slik. Stole på at vi er bra nok, fin nok og selvsikker nok. Du har en oppriktig og fin blogg. Spennende å følge deg☺
Godtar du fans på den ekte profilen din på face? 🙂
For et fantastisk innlegg!! u go girl
Fint innlegg Jørgine. Og viktig.
Så er det samtidig sånn at mennesker ikke helt velger sitt eget selvbilde. Selvfølelsen vår, viser forskningen, er i stor grad etablert ved fem års alder. Det er hovedsakelig våre primære omsorgsgivere som er førende for hva vi skal tenke og føle om oss selv. Også som voksne. Det spiller en innmari stor rolle hva vi som voksne sier og ikke sier til barn. Hvordan vi ser på dem. At vi klemmer dem. Som psykolog underviste jeg for ikke alt for lenge siden om nettopp dette, på en konferanse om nettopp barnefedme. For mange overvektige under blir også overvektige voksne. Og det er så forskjellig å ha noen kilo ekste med godt og med dårlig selvbilde. Akkurat som du så det og sa det nå.
Skulle gjerne ha sett hun i den grønne jumpsuiten. Herlig! Den andre ser jeg i ulike utgaver i jobben min hele tiden. Gjetter at du kanskje var på Manillusion på Løkka? De har i alle fall utrolig mye kult.
Ønsker deg en fin fredag!
Herlig innlegg, og SÅ sant. Du rocker, håper du vet det 🙂