For to år siden skjedde det noe som snudde opp ned på livet mitt.
Jeg var totalt uforberedt og det ble mange tøffe tak for å få orden på meg selv igjen. Jeg valgte å være åpen om det jeg gikk gjennom. Av mange ulike grunner, men mest fordi jeg måtte ta tilbake kontrollen. Vise at nå visste jeg også.
Det skulle ikke være nødvendig å spekulere, hviske eller baksnakke. For jeg utleverte hva jeg følte, hva jeg syntes og hvordan det påvirket livet mitt. Hvordan alt falt sammen.
Når det en bygger livet sitt på, samme hva det er, blir tatt av en tsunami og grunnmuren blir revet vekk, står man igjen og vet verken hva eller hvordan. Hele din eksistens blir satt på prøve og den virkeligheten du har levd i viser seg å ha vært en illusjon.
Siden det første innlegget om min opplevelse har jeg jevnlig fått meldinger og spørsmål fra kjente og ukjente vedrørende lignende situasjoner. Hvordan komme seg videre fra en dypt personlig krise? Tør man stole på noen igjen? Er det verdt risikoen?
Jeg sitter ikke med fasiten. Men jeg kjenner igjen den desperate følelsen av å søke svar, tolke og begripe det ubegripelige.
Jeg vet bare at det er mulig og at der finnes mange veier å gå.
Jeg fant min, og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg er lykkeligere nå enn noen gang.
Allikevel bærer jeg preg av å ha blitt sviktet. Jeg har en irrasjonell frykt i bagasjen som dessverre påvirker mine nærmeste. Aller mest Morten.
Jeg er redd for mye, men aller mest for å bli ført bak lyset og ydmyket igjen.
Jeg er redd for å reise bort og kom hjem til en seng som noen har lagt i. Jeg er redd for å være hjemme å ikke vite hva som skjer når han er ute å reiser.
Plutselig kan jeg få panikk av en litt lenger tur til butikken. Ikke fordi jeg tror at Morten stikker innom en annen jente på vei hjem fra Kiwi, men av erfaring vet jeg at det er mulig.
Jeg unngår telefonen nå når jeg er hjemme i Ålesund. Jeg holder meg til sms. For frykten for at han jeg elsker ligger ved siden av noen andre samtidig som vi snakker sammen, er plantet i meg.
Jeg har ingen som helst grunn til å betvile noe som helst når det gjelder Morten. Men irrasjonelle følelser er vanskelig å styre.
Når jeg kommer hjem i dag er jeg ukomfortabel. Tenk om… hvem vet… kanskje min virkelighet er en illusjon igjen…
Men Morten venter. Holder rundt meg og ”prater” meg trygg igjen…
Gang på gang.
Jeg har mange grunner til å elske den mannen. Men mest fordi han er stødig når jeg frykter det verste. Fordi han vil leve med min bagasje. Fordi han tar meg for det jeg er på godt og vondt.
Dette ga kanskje flere spørsmål enn svar på det mange lurte på, men jeg tror ikke det finnes noen oppskrift på hvordan man kommer seg videre. Veldig mange har kommet seg gjennom langt større traumer enn meg, så kanskje det aller viktigste er å ha troa på at livet kan bli bra etter en personlig katastrofe..at nære relasjoner er viktige og at livet faktisk er et sjansespill.
Jørgine♥
En helt forferdelig situasjon å bli plassert i, når andre tar valg for deg og du får de tredd nedover deg. Den ubegrensede tilliten du har vist den som sto deg nærmest, som ble misbrukt på det groveste… Jeg er selv på vei opp igjen derfra. Godt å høre og se at du har tatt gode steg videre, og kan vise oss andre at der faktisk er mulig å ta stegene videre – om man tillater seg det Man vil nok bære preg av et slik svik i lang tid, men kanskje det å la noen komme nærme igjen, vise at verden ikke er så skummel, er noe man vokser og blir sterkere av? Takk for at du velger å dele
Hei!
Jeg har en venninne som nå bevisst er med en mann som har kjæreste.. Dette er noe jeg sterkt er imot, og jeg blir faktisk forbanna.. Denne venninna har selv opplevd dette selv, og vet hvor vondt det er å bli ført bak lyset og bli ydmyket på den måten.. Jeg bare lurer på om hva din mening er om damer som er bevisst med på å gjøre en mann utro mot dama si? Og hva jeg eventuelt kan si til henne slik at hun forstår at dette er umoralskt og forkastelig..