I morgen er det Valentines og jeg føler for å dele noen tanker om kjærlighet og parforhold.
Det skal ikke være en dans på roser, sier de. Forelskelsen går over, sier de. Spenningen er forbeholdt de første månedene, sier de. Det er en kamp.
Det skal liksom ikke være enkelt å dele livet sitt med noen. Du må være forberedt på tunge tider. Tider hvor du vil ut av forholdet. Tider hvor mannen din er forelsket i kollegaen. Tider hvor du helst vil ligge med naboen og tider hvor dere ikke er lykkelige sammen.
Hvorfor det? Hvorfor må man kjempe så fælt for å holde på partneren sin? Man må jo (som regel) ikke kjempe for å elske barna sine eller foreldrene sine. Den kjærligheten kommer av seg selv og varer livet ut.
Kan det være at kjærligheten du er født inn i, har færre forventninger og stiller færre krav til deg selv og de du elsker? Er det derfor skuffelsene ikke blir så mange og så ødeleggende? Er det fordi at i den kjærligheten er man god nok uansett.
En hører aldri om mødre som ønsker seg en annen datter eller en annen sønn. En hører derimot ofte om kvinner og menn som drømmer om en helt annen partner enn sin egen.
I oppveksten var jeg flau over mamma utallige ganger, inn i mellom har hun irritert meg til vanvidd, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun har ”ødelagt livet mitt” i løpet av tenårene. MEN… det har aldri falt meg inn å skulle skifte henne ut. Finne meg en ny mamma.
En partner derimot, er lettere å bytte ut mot et bedre alternativ. En partner har man lettere å gi opp, svikte eller være misfornøyd med!
Inn i mellom når jeg hører andre omtale partneren sin, tenker jeg at det hørtes ordentlig stusselig ut! Det høres ut som de snakker om en person de trives sånn middels greit med. En person de hverken ser opp til, beundrer eller er stolt av. En person bare…
Jeg tror vi undervurderer parforhold og hvor bra det kan være.
Jeg VIL fortsette å få sommerfugler i magen utover de første seks månedene. Jeg VIL høre at jeg er elsket hver dag. Jeg VIL si ”jeg elsker deg” hver dag. Jeg VIL rett og slett ha en dans på roser (med noen tornestikk så klart) livet ut.
HAPPY VALENTINE♥
Takk for et fantastisk innlegg som jeg vil ta med meg videre !
Helt enig, Jørgine. Når jeg hører venner som omtaler sin \»utkårede\» som både \»OK\», \»hun/han er flink til det da\», \»vi har det greit\» og tillegg sier at \»vet ikke om det vil vare evig akkurat\» – da tenker jeg for meg selv ; stakkars deg, og stakkars hun/han. Livet skal ikke brukes til å ha det OK, det skal brukes til å ha det bra og best mulig (og selvfølgelig som du sier, noen tornestikk i ny og ned, det er normalt og nødvendig for å lære). Jeg har vært sammen med min kjære i fire år nå, og har fortsatt sommerfugler i magen og gleder meg hjem etter jobb hver eneste dag. Jeg kjenner fortsatt jeg blir varm i sjela når han legger hånda på låret mitt når vi ser på tv eller er hos svigers på middag. Jeg syns fortsatt han er det vakreste mennesket jeg vet om. Selvfølgelig kan man blir beundret av andre og selv beundre andre, og selvfølgelig danse på byen og flørte uten alvor med andre mennesker. Men når man tenker tanken på at man heller skulle hatt \»han/henne\» i stedet for det mennesket som faktisk venter på deg hjemme, da må du ta noen runder med deg selv.
Jeg tror at det man kan kalle ekte kjærlighet er tatt lett på av mange, og at de har lett for å \»elske\» noen tidlig. Men ekte kjærlighet tåler at forelskelseshormonet dabber av etter ett års tid (biologisk bevist), fordi det faktisk blusser opp igjen i ny og ned etter det første året.
Jeg har troa på kjærligheten, så lenge man går inn med hele seg (og det gjelder selvfølgelig begge parter i forholdet).
Kos deg med forelskelse og kjærlighet, Jørgine.
Det skal ikke være bare jobb, for det skal ikke føles som en jobb hele tiden. Det skal komme naturlig. Og kommunikasjon, kommunikasjon og kommunikasjon er viktig viktig viktig. Heeeele tiden 🙂 Da tror jeg mange kriser kan unngås. For ingen er tankelesere (heldigvis?) 🙂
Hvem vil ikke det? At livet skal være en dans på roser?
Men sånn er jo ikke livet. Oppturer. Nedturer. Alt kan ikke være fryd og gammen, ellers hadde livet vært utrolig kjedelig. Jeg syns også at Valentines er helt unødvendig og er kun en oppfunnet dag, utviklet av samfunnet for å selge mer og mer dritt. Kjærlighet bør vises hver eneste dag. Og ikke bare til partneren sin, men til alle de man bryr seg om.
Jeg har vært i et forhold i snart 4 år og jeg er helt sikker på at jeg har funnet min største tulling og bestevenn, treningspartner og store kjærlighet. Husker jeg var deppa på Valentines day i 2013, da typen var i militæret og var rekrutten på øvelser. Nå ler jeg litt av det; jeg er hos mine foreldre i helgen for å skrive ferdig et arbeidskrav, han er hos sine foreldre. Vi er flinke til å ta vare på hverandre uansett, vi bor sammen i Oslo og er sammen nesten hver eneste dag ellers, derfor føler jeg at det er på sin plass å varte opp mammaen min litt ekstra i dag. Jeg stusser heller over de som trenger et påskudd for være romantiske. Men likevel slår det meg; det virker heller mer som om vi trenger en påminner om å ta vare på våre foreldre, og mine foreldre vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, og det kan ingen ta fra meg.
I dag fortjener mamma (og pappa) hjemmelaget grønnsakssuppe og seterømmevafler til middag, som jeg straks skal sette i gang med.
Og ja, kanskje er jeg kynisk i forhold til kjærligheten på en dag som dette, kusina mi dumpa en løgner av en kjæreste for en uke siden og drar hjem til foreldrene sine med lillegutten, så man vet i alle fall hvem man alltid i ryggen, og det er familie, den største kjærligheten av alt.
Vet ikke helt hvor du vil med kommentaren din. Du argumenterer i mot ting jeg ikke har skrevet og det virker ærlig talt ikke som om du skjønte essensen i innlegget 🙂
Hei!Måtte bare kommentere. Glad for å høre at du har det bra!Jeg har vært sammen med mannen min i 16 år nå.Vi ble sammen når jeg var 16.Min erfaring er at forhold er hardt arbeid,men også verdens beste ting.En må velge hverandre hver eneste dag.Sommerfuglene er der ikke konstant, men de kommer av og til..Tror noe av grunnene til at folk skiller seg er nettopp mangel på sommerfugler hver dag..Så poenget mitt er vel..Folk må ikke tro at forholdet deres er over, selv om deres sommerfugler ikke er like flagrende som dine er nå 🙂 Det går ikke an å ha det superbra hver eneste dag..For forhold er hardt arbeid,gi og ta, men mest av alt tillit og respekt 🙂 🙂
Dette innlegget likte jeg! Heia deg og heia kjærligheten
Flott innlegg – det er så sant så sant. Må si jeg har ristet på hodet mang en gang over måten folk snakker om sin utkårede på…. Et forhold krever en god del forståelse, tillit, respekt, mye og god kommunikasjon (essensielt) og selvfølgelig at man er glad i hverandre. Nå vil kanskje ikke forelskelsen eller kjærligheten være like sterk hver eneste dag, men som du sier den blusser opp i ny og ne 🙂 Jeg har vært sammen med min utkårede i 20 år (gosjameg det er jammen blitt noen år gitt, hehe) og vi har gode og mindre gode dager, men mest av alt gode! Jeg kan fortsatt få sommerfugler i magen, vi sier \»jeg elsker deg\», vi tar oss tid til å pleie forholdet og vi snakker sammen om alt! Vi har også dager hvor vi er sure og grinete, småkrangler og diskuterer høylytt – egentlig tror jeg det er litt sunt 😉 Et forhold krever en del jobb, men det gjør jammen barneoppdragelse, vennskap og andre forhold også. Vi kaster jo verken unger, venner eller foreldre på båten av den grunn 😉
Elsk på kommentaren din! <3
Mange kloke og fine tanker her!
Man er jo misfornøyd til en hvis grad, innimellom, uansett relasjon (som når mor ødelegger ens tenåringsliv). Hvorfor det har blitt så lett å bare gi opp parforholdet, skjønner jeg ikke helt. Men det at \»jeg\’et\» har kommet veldig i fokus, er nok en stor del av det. Vi skal være lykkelige, og helst ikke måtte jobbe så mye for det. Men når en som tenåring og mor går i tottene på hverandre, kreves det og jobb, og man vokser på det, og finner hverandre igjen.
Vi er godt innei vårt femtende år sammen. Jeg fyller snart 30, så det vil si over halve livet mitt, med en og samme mann. Jeg innrømmer glatt, at det ikke har vært en dans på roser. Men ja, han kan fortsatt gi meg sommerfugler i magen og frysninger, vi sier \»jeg elsker deg\» hver dag, vi klemmer og koser, og vi velger hverandre om igjen og om igjen. To barn har det og blitt!
Så, lenge leve kjærligheten <3
Så fin kommentar og deilig å høre om gode parforhold <3 lenge leve kjærleiken!
veldig bra skrevet!