Det visste jeg ikke da, men det vet jeg nå…

Dette er personlig, og noen vil nok synes at det ikke hører hjemme på en offentlig blogg. For meg føles det riktig å dele.

Hvorfor?

Flere grunner egentlig. Litt fordi jeg har delt mye allerede. Litt fordi jeg er en åpen person, men mest av alt fordi jeg tror at noen kan kjenne seg igjen, noen kan finne trøst og noen kan finne råd. Uten at jeg på noen som helst måte mener at jeg har de rette svarene.

For snart ni år siden ble jeg betatt av en eldre gutt.. Jeg hadde nettopp flyttet fra Italia til Norge. Jeg ble sendt hjem for å bo hos besteforeldrene mine mens mamma forsøkte å finne en løsning på å få med seg yngstebroren min hjem til Norge. Kort oppsummert et turbulent forhold og barnefordelingsproblematikk. Alt ordnet seg.

Jeg var sytten år og langt borte fra mamma.

Jeg har alltid vært avhengig av sterke og trygge relasjoner. Jeg har alltid vært avhengig av bekreftelse fra de som har stått meg nær. Bekreftelse på at de er der, at de elsker meg og at de ikke har noen umiddelbare planer om å forlate meg. Helt siden jeg var liten har jeg vært sånn. Litt fordi jeg er et følelsesmenneske og litt fordi jeg vokste opp med et uoppfylt ønske om en sterk, trygg og tilstedeværende farsfigur.

I det jeg bega meg uti det som skulle bli et åtte år langt forhold, med både bryllup og to nydelige barn, vet jeg nå at jeg søkte mer enn en ungdomskjæreste. Jeg søkte en base, en mulighet til å skape kjernefamilien jeg aldri hadde hatt og kanskje også en slags farsfigur.

Uten å helt vite hva jeg holdt på med, kastet jeg meg ut i det med armer og bein slik jeg gjør med alt annet.

Det var ikke for tidlig. Det var det jeg ville og jeg hadde full kontroll.

Underveis tillot jeg meg ikke å nøle, tenke meg om eller se meg tilbake.

Nå kan jeg det.

Det var for tidlig. Jeg hadde ikke kontroll og ting skjedde ikke på de rette premissene.

Angrer jeg?

Overhodet ikke! Jeg sitter tross alt igjen med to barn jeg ikke ville byttet bort for alt i verden, men…

Jeg gikk glipp av muligheten til den kjernefamilien jeg så intenst ønsket både for meg og barna mine. Ikke bare fordi jeg plutselig ble gjort oppmerksom på utroskap, men også fordi jeg giftet meg og fikk barn med helt feil fyr.

Jeg tok den første muligheten jeg fikk til noe trygt og stabilt. Det ene tok det andre, og til slutt var jeg så dypt inne i det, at jeg visste jeg kom til å bli.

Fordi jeg er lojal, fordi jeg ville så intenst at det skulle funke og fordi det ikke var nok å utsette på til at det var verdt å gjøre noe med. Jeg hadde det bra. Fint hjem, fine barn og en snill mann.

Jeg innfant meg med det faktumet at jeg aldri kom til å føle meg sett slike jeg ønsket å bli sett, og berørt med den lidenskapen jeg følte jeg fortjente. Ikke fordi jeg hadde en slem mann, men fordi vi var forskjellige. Snakket ulike kjærlighetsspråk og hadde ulike behov.

At vi ikke hadde de samme verdiene og at vi prioriterte i ulik rekkefølge, var også noe jeg var forberedt på å leve med.

Det var vel sånn det skulle være. Kompromisser. Gjøre det beste ut av det. Glede seg over de tingene som funket. Innfinne seg med livets harde realitet. Man kan ikke få alt.

Nå som jeg ser tilbake…

Man kan ikke få alt her i livet. Ingen tvil om det (og jeg har heller ikke noe ønske om det). At alle forhold enten det er vennskap, parforhold eller familierelasjoner, innebærer å inngå kompromisser er det heller ingen tvil om.

MEN…

I dag, noen år etter at jeg sa ”JA” foran alle mine nærmeste, vet jeg at enkelte ting ikke er verdt å kompromittere på. Noe betyr for mye til å gi slipp på.

Nå vet jeg at jeg vil ha en mann som snakker det samme kjærlighetsspråket som meg. En med like familieverdier. En som gir meg følelsen av å være uerstattelig. Det visste jeg ikke da, men det vet jeg nå.

Bare noen tanker fra en lang flytur♥

Jørgine