Da jeg var ni år tok mamma oss med til Italia. Vi skulle bo der et år.
Det ble litt lenger enn planlagt og ett ble til åtte. Da vi omsider flyttet tilbake ble det første året vanskelig. Folk var så rare.
Nordmenn snakker lavt, det er ikke sosialt akseptert å hyle og banne når man taper et eller annet. Trafikken er trist og formel 1 tilstandene er mangelvare. Ingen tuter eller blokkerer trafikken for å slå av en prat. Man må møte opp tidsnok til avtaler og sjalusidrama er uhørt.
Jeg savnet å rase rundt på motorino, gjerne uten hjelm så håret kunne blafre i vinden. Jeg savnet korrupt politi som lot oss unnslippe bot fordi vi flørtet. Lydnivået på cafén om morgenen. Klimaet. Maten. Den notoriske sosiale ulydigheten og gentleman mentaliteten. Jeg fikk mange dører i tryne før jeg skjønte greia. Norske menn holder ikke døra for deg, du må gjøre det sjæl.
Nå som jeg er litt eldre ser jeg jo visse fordeler med å bo i Norge. Det er litt tryggere og du vet til en hver tid hva du får men jeg kan fortsatt assosiere meg så mye mer med den Italienske kulturen. Derfor nyter jeg disse dagene med venner og familie maksimalt og gruer meg egentlig litt til å reise hjem…♥
Strandlivet… 
Håper dere har en deilig sommer!
Jørgine ♥
