Bloggen har hatt ferie i hele to uker.
Det var veldig deilig da jeg fikk beskjeden fra Funkygine om at hun trengte et lite avbrekk. For helt ærlig, så har det vært mye annet å tenke på i det siste.
Sist jeg blogget var jeg på vei hjem fra en helt herlig jentehelg i Stockholm. På Gardermoen sto en fullpakket liten bil med deler av flyttelasset mitt, klar til å bli kjørt til destinasjonen.
Etter en overnatting hos en venninne på St Haugen, var vårt nye rede klart til overtakelse. Mandag morgen for litt over to uker siden satt jeg meg i bilen klar til å ta fatt på det nye Oslolivet!
Jeg var både entusiastisk, spent og litt stolt av meg selv i det jeg startet bilen og plottet inn den nye adressen min på GPSen. Ni minutter reisetid sto det. Ja vel tenkte jeg. Nu kjör vi!!
55 minutter senere var jeg ikke like euforisk. Jeg følte meg heller ikke særlig voksen der jeg satt. Hvordan havnet jeg på en kai i en kø som skulle ombord på danskebåten? Skulle jo til Torshov! Jeg vurderte å gi opp. Kjøre tilbake til Ålesund.
Den eneste motivasjonen jeg hadde for å komme meg til Sandakerveien var at jeg ikke kunne veien tilbake til Ålesund heller. Jeg måtte klare det.
Litt over en time senere, sto jeg utenfor borettslaget mitt. Endelig tenkte jeg… nå begynner Oslolivet…
Så måtte jeg lukeparkere, og alt ble helt sort igjen… Jeg var da ikke noe storbyjente jeg. Jeg hadde tatt vann over hodet…
Fristelsen for å forlate bilen var stor, men hvor skulle jeg gå!?
En vennlig mann kom til unnsetning på det mest kritiske tidspunktet EVER. Han tok rett og slett å parkerte bilen for den stakkarslige sunnmørsjenta.
Jeg kunne omsider gå opp i leiligheten, og overtakelsen ble et faktum!
Alt det vonde fra morgentimene var glemt og den gode følelsen bredte seg i kroppen. Jeg eide min egen leilighet. De 54 kvadratmeterne i tredje etasje var mine og jeg hadde skaffet meg dem helt uten hjelp!
Nå var det bare oppussingen som gjensto!
Nok en gang viste jeg meg å være nokså uerfaren og dessuten har ekstrem oppussing USA bidratt til et misvisende bilde av hvordan oppussing egentlig foregår. Veggene der tørker jo så fort, og jeg kan ikke huske å ha sett at det har blitt brukt maskeringsteip.
Maskeringsteip! Tok jo noen timer bare det!
Da klokken ble tolv (det var da jeg egentlig så for meg en nymalt leilighet med masse nymonterte møbler), sto vi fortsatt med penslene i hånden. Et rom var ferdig… og jeg var dritt lei.
I en uke sto vi på som bare rakkern! Vi er; faren min og venner som jobbet på skift for å få alt i stand til ungene skulle komme.
En venn ble en gjenganger! Ida Helene jobbet 16 timers dager fra mandag til torsdag for å få i stand leiligheten. Ida!! Jeg elsker deg, og uten deg hadde vi fortsatt ikke vært ferdige!
Bilder fra kåken kommer snaaart og nå er det bare å titte innom her i ny og ne for bloggen har hatt nok ferie for i år!
Kleeeem fra Oslo-Jørgis!
