I dag var jeg og gutta, det vil si tvillingbrødrene mine, i Tufteparken. En eller annen gang inn i mellom pull ups og dips, tenkte jeg… «Årre heite kveite så heldig e e»
Jeg har alltid noen å trene med. Jeg har alltid noen å gå eller løpe en tur med. Jeg får som regel med meg noen på å svømme noen lengder på svømmehallen… ja, dere skjønner hvor jeg vil hen.
Som jeg har nevnt tidligere så er jeg oppvokst i en aktiv familie. Vi har alltid vært masse ute, alle har til enhver tid holdt på med en idrett eller to og vi har alle alltid vært i god form.
Det er jo ikke rart at jeg er som jeg er, fysisk aktiv altså. Jeg har jo ikke noe valg nesten. Alle rundt meg har jo alltid bevegd seg, både besteforeldre, tanter, søskenbarn, søsken, foreldre osv.
Jeg er født inn i en aktiv familie og har aldri visst om noe annet. Fysisk aktivitet er, og har alltid vært, en naturlig del av livet og derfor har det aldri vært nødvendig for meg å endre livsstil.
Hva om jeg måtte det…..slutte å være aktiv når alle rundt meg fortsatte slik de alltid har gjort. Ville jeg greid det? Helt alene? Så hekta som jeg er på slekta mi så ville det blitt vanskelig!!
Hva så med med deg som vil bli sunnere. Legge om kostholdet og begynne å trene.
Plutselig skal du endre livsstil mens alle de rundt deg fortsetter som før. Hvem skal motivere deg? Hvor skal du begynne? Hva skal du begynne med?
Det må være så utrolig vanskelig og jeg beundrer dere som prøver og dere som lykkes!
Om jeg kan få gi dere et lite tips… allier deg med noen som er i samme båt og motiver hverandre til å klare å gjøre de endringene du ønsker!
Er det rart jeg begynte å kjøre knebøy med Sokrates på skuldrene, når mora mi «slenger» sin høygravide søster opp i høyden for å få trent litt på hytta?
Ikke bare har jeg en hel haug med treningspartnere i familien min, men venner også♥
Nå må jeg pakke!
Peace out!
Jørgine♥
