I morgen blir Filippa 6 år. Det er faktisk helt sykt at det har gått seks år siden jeg lå på fødestua og hylte av smerter! Jeg var 20 år og livredd for at den utpressingsdelen skulle gi meg varige men! Hadde hørt en skrekkhistorie (ja folk liker faktisk å fortelle deg om alt som gikk galt da de skulle føde) om noen som hadde blitt klippet i stykker da ungen ikke kom seg ut. Selv om det kjentes ut som det var akkurat det som var i ferd med å skje, klarte den lille knotten å smyge seg ut uten særlige ødeleggelser. Takk Filippa!
Jeg husker jeg lå der og tenkte at hun var det vakreste jeg noensinne hadde sett. Helt til broren min (han yngste, uten filter) kom og spurte, «hun skal vel ikke se slik ut så alt for lenge?»… Da skjønte jeg at jeg var blitt mamma. Jeg så liksom ikke rynkene, blodet, det sammenklemte lille ansiktet og den rare fargen. For meg var hun bare en prinsesse og det er hun fortsatt. Jeg husker forresten også at jeg lurte på hvorfor i helsike magen min ikke umiddelbart returnerte til «utgangsposisjon».
Filippa blir kalt en strateg av barnehagetantene. Hun er litt for utspekulert og inn i mellom (ganske ofte egentlig) utrolig påståelig. Samtidig er hun det herligste lille vesenet og faktisk verdens beste og mest omtenksomme storesøster.
I morgen blir det fest og jeg har bakt en meget vellykket sjokoladekake som jeg har sørget for å dokumentere med et dusin bilder. Jeg har også laget sukkerbrød og muffins… ikke like vellykket kanskje!
Nå skal jeg ut og løpe litt opp og ned i bakken her nede!
Jørgine♥
