Folk spør meg om det går bra.
«Jada, det går fint» sier jeg og smiler.
«Er du sikker?»
«Jada» sier jeg igjen og smiler enda litt mer overbevisende.
For hva skal jeg egentlig si? At noen dager går det ikke bra i det hele tatt? Noen dager har jeg det helt jævlig? At jeg savner å leve. At jeg er sliten av å bare eksistere.
Det blir for drøyt å slenge den i ansiktet på de som bryr seg og som ønsker at jeg skal ha det bra. For hva skal de svare og hva skal de gjøre med det?
Når jeg har det slik er det er bedre å late som. Både for min egen del og for andre sin del. Inn i mellom glemmer jeg at jeg later som og da har jeg det ok.
Heldigvis er det mye som skjer rundt meg. Jeg har jobb, litt for mye jobb til og med. Jeg har en livlig familie, gode kollegaer, spennende samarbeidspartnere, fantastiske venner, barna mine♥, en liten valp, bloggen, instagram, trening og mye annet som hjelper meg med å komme gjennom dette. Heldigvis.
Jeg vet mange lurer på om jeg har gått fra Kim og hvordan vi løser ting nå. Når man velger å være så åpen, så føler jeg meg forpliktet til å fortelle om veien videre også.
Jeg og Kim bor ikke sammen. Vi samarbeider om å la dette gå minst mulig utover barna våre samtidig som vi begge kjemper en kamp på hver vår side.
Jeg kjemper om å slippe taket, gå videre… men det er vanskelig. Jeg elsker fortsatt mannen som sviktet meg. Alle minnene, opplevelsene og kjærligheten til hverandre… Separasjonspapirene er enda ikke sendt inn, det er jeg ikke klar for. Noen ganger lurer jeg på om jeg noen gang vil bli klar.
Kim kjemper om å få tilbake det han har mistet. Han må leve med å ha splittet en familie og ødelagt den han elsker, men han står i det. Det respekterer jeg han for, på samme måte som jeg respekterer han for å ha fortalt det til meg. Enn så uvirkelig alt det andre er.
Så slik er det altså. Ikke den julen jeg så for meg, men sann er det. Noen gode dager og noen jævlig dårlige.
Jørgine♥