Jeg vet ikke om noen har behov for å høre dette eller om det bare er jeg som har behov for å skrive det…

Jeg har nok alltid vært en litt engstelig (og en tanke dramatisk) type. Bekymret meg for både det ene og det andre. Både i oppveksten og som voksen, men det har vært en del av meg som jeg har lært meg å leve ganske fint med. Det har ikke preget meg i større grad enn at jeg har passet veldig godt på de jeg er glad i, unødvendig mye vel og merke. Så mye at jeg helt naturlig tatt rollen som familiens helse- og sikkerhetsansvarlig.

Jobben, som ingen har bedt meg om å ta, har for det meste gått ut på å minimere risiko for skader, sykdom og det å havne i farlige eller utrygge situasjoner. Jeg har jobbet preventivt. Oppfordret/tvunget, folk til å ta en tur til legen og også drevet en hel del med skremselspropaganda. Ikke dra på ferie dit…, ikke sitt på med den eller den…, ikke fly med det flyselskapet…, ikke kjør moped…, ikke spis for mye sukker…, ikke heng der…, ikke ta så lett på det… for da kan dette, dette og dette skje. Dere skjønner tegningen ikke sant?

Høres sikkert veldig slitsomt ut, med mindre dette er relaterbart, men for min del har jeg levd veldig fint med det. Nå er jeg imidlertid litt mer usikker. Listen begynner å bli vel lang og i tillegg er de nye punktene større og mer uhåndgripelige.

Det er mer enn å minne søsknene mine på å følge med på kolesterolet sitt (vi har arvelighet for genetisk høyt kolesterol på pappa sin side), eller sørge for at ungene aldri går ut døren uten refleks.

Krig, konflikter, beredskapslager, pandemi, naturkatastrofer, internett, sosiale medier, holdninger, klimaforandringer, elendighet og en verden som er tettere på enn den var før. Den har jo på mange måter ikke forandret seg, og selv om jeg altid har vært engasjert, bidratt der jeg har følt jeg har kunnet, var jeg tryggere, kanskje mer uvitende før enn jeg er nå. Sosiale medier har minsket avstanden til både problemene og lidelsene. I tillegg begynner vi å se konkrete resultater av miljøødeleggelser, så ja bekymringene er helt klart flere. 

Ikke nok med det. Jeg har barn som skal vokse opp med alt dette like tett inn på livet som jeg gjør. Hvordan skal jeg beskytte dem? Gi dem en like ubekymret barndom som min? Jeg var ikke redd for krig og miljøet. Visste ikke så mye om feige og forjævlige statsledere, så ikke drap og ødeleggelser på internett. Ble heller ikke eksponert for ekstreme holdninger, fake news og hinsides dobbeltmoral. I alle fall ikke på samme måte. 

Skal jeg verne barna mine mot alt dette? Hvordan skal jeg veilede dem til å ta rette valg? Bli reale og empatiske mennesker samtidig som jeg ønsker at de skal være bekymringsløse og glade?

Selv om alt var like jævlig før, så er ikke min verden slik den var. Jeg har blitt voksen. Fått mer innsikt, videre horisont, sett mer og forstått mer. Derfor kan jeg ikke bruke de samme strategiene som tidligere. Skremselspropaganda funker ikke. Både fordi jeg som vanlig blir mest redd selv, men også fordi at jeg rett og slett ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til en verden som ikke lenger lar seg stenge ute.

Likevel er det vi som er de heldige. Som har trukket det lengste strået. Det er tross alt verken skudd, tortur, sult, bomber eller kulde jeg må beskytte de mot. 

Jørgine <3

Blogging ja, det begynner å bli noen år siden, men her er jeg med behov for å utdype littegran mer enn i en caption i feed. For det gjelder treningsreiser altså (så egenreklame med andre ord) og her dukker det stadig vekk opp noen spørsmål som jeg tenkte å svare på i dette innlegget. Men først la meg fortelle dere om planene for 2026.

Vi har satt opp to turer for neste år.

29 mai til 05 juni blir det treningsreise til Kypros. Denne turen er med Ving som reiseoperatør, og denne destinasjonen har vi hatt siden 2017 (om jeg ikke husker helt feil). Så her trives vi med andre ord!

06 til 13 september står Rhodos for tur, med Apollo som reiseoperatør. Dette var en helt ny destinasjon for oss i år, men det fungerte utmerket, og vi ønsker dermed å gjenta suksessen i 2026.  

Forskjellen mellom disse to turene rent innholdsmessig er ikke store, så her er det mer å vurdere hvilket tidspunkt som passer best og eventuelt hvilken destinasjon som frister mest.

Over til det mange lurer på:

Hvem er treningsreisene for?

Alle, er det korte svaret. Det litt lenger svaret er at dersom du liker å bevege deg, bli utfordret i ulike aktiviteter, synes det er motiverende å trene i gruppe og liker å bli pushet til å legge inn det lille ekstra giret… da er dette noe vi for deg.

Alle blir nemlig utfordret på sitt nivå, og dette har vi god trening i da vi har hatt med oss alle mulige mennesker på tur gjennom de siste årene. Jenter og gutter, kvinner og menn, unge og gamle, topptrente og nybegynnere, løpere og yogiser, styrkeløftere og håndballspillere.

Kan man reise på treningstur alene?

Veldig mange av våre deltakere reiser alene, og jeg har så langt aldri hørt at noen har angret på det eller kjent på at det var en dårlig opplevelse. Det er fine folk som er på tur med oss og Facebookgruppen som opprettes for hver enkelt reise brukes flittig til å avtale både middager, utflukter eller andre sosiale møtepunkter.

Noen velger i tillegg å bo på rom med andre som reiser alene. Da er det reiseoperatøren som sørger for å sette folk sammen, og det også har vi veldig god erfaring med.

Hvordan ser programmet for treningsuken ut?

Her er et eksempel på hvordan innholdet i treningsprogrammet kan se ut! Veldig enkelt oppsummert, men det gir et inntrykk likevel. 

Dag 1
17:00 velkomstmøte og første økt rett etterpå (oppvarming og amrap på 30 minutter)
21:00 velkomstdrink i baren

Dag 2
08:00 Kondisjon og styrke på stepkasse
16:30 Løpsintervaller og coreøkt

Dag 3
08:00 Boksing
12:00 Volleyballturnering
17:00 Tøy og bøy

Dag 4
08:30 Styrkesirkel med vekter/utstyr
16:30 – Rolig langkjøring, eller kortkjøring, med havutsikt 😉

Dag 5
08:30 Kroppsvekt-bootcamp
16:30 Acroyoga
17:15 Fotballturnering

Dag 6
08:30 Styrke og mobilitet med vannflasker
17:00 Løpsintervaller og rumpe og lår med minibands 

Dag 7
08:15 Boksing
16:30 Styrkesirkel med vekter/utstyr

Dag 8
Avreise <3

Kan man ha med seg familie på treningsreise?

Det er fullt mulig ja, og mange velger å kombinere trening med familieferie. Da betaler kun den personen, eller de personene, som skal være med å trene avgiften for dette. Øktene er som dere ser på morgenen og på ettermiddagene, så fullt mulig å gjøre begge deler. Jeg har for eksempel med meg hele familien til Rhodos, og det funker helt strålende 🙂

Da tror jeg egentlig at jeg har svart på de mest vanlige spørsmålene, men skulle det være noe mer er det bare å bruke kommentarfeltet under! Link til begge turene ligger over. 

Gøy å blogge igjen forresten! <3

Jørgine 

Det er ikke tett mellom blogginnleggene akkurat, men i dag fikk jeg det over meg! Skrivelyst, og en litt lenger oppdatering enn det man får plass til i et Instagraminnlegg. 

Jeg har nettopp sett siste episode av «Jørgine, alene med flokken». Grått meg gjennom den. For alt jeg husker å ha følt da, og for det jeg føler når jeg ser det igjen nå. 

Hundekjøring vekker sterke følelser i meg. Flere enn jeg er i stand til å sette ord på. Jeg har følt på maktesløshet, kampånd, utmattelse, enorm glede, takknemlighet, redsel, forferdelig dårlig selvtillit og massiv mestringsfølelse – for å nevne noe. 

Det har vært kort vei fra det ene til det andre. I tillegg har innspillingen av denne serien og oppkjøring til løp, foregått i en veldig sårbar periode av livet. For parallelt med hundekjøring har vi også kjørt i skytteltrafikk til og fra sykehus med gutta våre. Det har vært utredninger opp og ned i mente, og vi har vært fryktelig langt nede og veldig redde. 

Allikevel føltes det aldri som et alternativ å ikke dra til Åsmarka for å laste hunder på bilen og dra ut på trening! Det føltes heller ikke ut som et alternativ å ikke delta på Gausdal eller Femundløpet. Selvsagt fordi det var gjennomførbart i praksis, ettersom Morten er den han er, og at jeg visste at ungene klarte seg uten meg i noen dager. Men det sier også noe om hva hundekjøring betyr for meg, hvordan det lader batteriene mine. Selv på de mest utfordrende turene. 

Det til tross for at ingenting så langt i livet har fått meg til å føle meg så blottet for selvtillit. Og det kommer fra noen som har konkludert med at mye av drivkraften min i livet, kommer fra nettopp den troen jeg har på meg selv. 

Allikevel har jeg villet fortsette. Lære mer, erfare mer og utfordre meg selv mer. Det handler verken om viljestyrke, mentaltrening eller ønske om å bevise noe for noen. Det handler om at det gir så vanvittig mye at jeg ikke klarer å la være å ville gjøre det igjen. At hundekjøring er noe helt eget. At det er fantastisk på en måte som ikke kan forklares. Bare erfares. 

Og jeg er så takknemlig ovenfor Leif Tore og Ida, som har sluppet meg til og stolt på at jeg kan ta vare på dyrene deres. Leif Tore som har latt meg prøve, feile, få det til, feile igjen, og få det til igjen. Som har stått som en bauta på sidelinjen og aldri mistet troen! 

Hundene. De fineste pelskledde firbeinte. Som har gitt meg noen av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt. Som viser en forståelse, samarbeidsevne og arbeidsmoral som er langt over fatteevne! Jeg elsker dem for det. Fra langt inni hjerterota! 

Og siden siste episode sendes i dag, er det også på sin plass å berømme produksjonen. Som har stått i det sammen med oss og laget en serie vi er så ufattelig stolte over! I tillegg til alle som har bidratt underveis med sin ekspertise og hjelp! 

Håper dere vil se serien om dere ikke allerede har gjort det ♥ Alle fem episodene ligger nå på tv2 play, og siste episode sendes i kveld kl 20:00 på tv2! Og her er er en lenke til to uker gratis tilgang til tv2 play om noen skulle trenge det!

Jørgine 

I desember 2020 testet jeg hundekjøring for første gang, og jeg elsket hvert eneste sekund av opplevelsen. De påfølgende månedene fikk jeg etter hvert være med Leif Tore, som driver Sjusjøen Husky Tours, på flere og flere turer. Langsomt men sikkert ble jeg pittelitt mindre amatør og i april 2021 utfordret han meg til å prøve meg på Gausdal maraton i januar året etter. Et hundeløp på 300 km.

Vi begynte å trene enda litt til, og jeg ble enda litt mer glad i hunder og hundekjøring.

Så ble jeg gravid, og det var ikke akkurat planlagt. Med termin i januar ble det selvsagt nokså umulig å få til å delta i hundeløpet, og hele greia ble utsatt. Jeg fortsatte allikevel å kjøre, men selvfølgelig langt mindre enn det jeg ville gjort om jeg ikke hadde vært gravid.

Heldigvis var ikke Leif Tore lei av meg, så vi bestemte oss for at vi skulle prøve oss igjen denne vinteren. Og da ikke bare på Gausdal maraton, men også på Femundløpet. Noe som er litt kokko. Å tro at jeg, med såpass lite erfaring, skal klare å kvalifisere meg og ikke minst delta på et hundeløp på 450 km.

Men så tror jeg allikevel at man kan komme innmari langt med et brennende engasjement, stor treningskapasitet og ikke minst veiledning og støtte fra fine folk som ønsker at du skal få det til.

Så jeg prøver meg. Følger drømmen og hopper i det med både armer og bein. Vel vitende om at jeg i utgangspunktet er amatør og med stor ydmykhet både for de profesjonelle som driver med dette, og for sporten generelt. Jeg føler meg heldig som får ta del i dette, og har enorm respekt for de ekte hundekjørerne. Både fordi dette er vanvittig tidkrevende og ikke nødvendigvis spesielt lønnsomt, men mest av alt fordi de elsker hundene sine.

Jeg vet jo at mange er skeptiske til å bruke hunder på denne måten, men jeg håper å kunne vise frem hvor utrolig fint det er. Samspillet mellom hund og menneske. Hvor mye hundene elsker å løpe, og hvor mye de som står på sleden elsker å se hundene sine få gjøre det de liker aller best.

Og ja, det blir serie av det! På TV2, neste år en gang!!!!!!

Helt til slutt. Takk til han som introduserte meg for dette, har drasset på meg i utallige turer, og har troa på at jeg kan få det til! Leif Tore du er best. Og det er Ida også <3

Jørgine